Steinar Bjartveit er psykolog, høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI og jobber med lederutvikling via Keiron AS. Ved BI er han fagansvarlig for kurset «Ledelse, makt og mening». Bjartveit kombinerer klassiske og moderne perspektiver på ledelse. 

KRONIKK. President Biden gikk nesten uhindret igjennom som demokratenes kandidat til presidentvalget. Etter en katastrofal debatt og flere glipp, nektet han å trekke seg. Han kjørte samme strategi som så mange ganger før: I motgang biter du tennene sammen, tar imot juling og står av stormen. Biden skrøt av taktikken. Den hadde virket før, den virket nesten nå.

Flere potensielle kandidater ventet i kulissene: Shapiro, Newsom, Whitmer og Harris. Prominente journalister framhevet deres egenskaper. Det manglet ikke kingmakers til å bane vei for dem. Likevel støttet alle potensielle kandidater opp om Biden. Ingen eide ambisjoner eller maktlyst. Ingen vektet valgseier som viktigere enn Bidens såre følelser. Ingen fryktet at de spilte lotto med landets demokratiske framtid.

I mellomtiden stod Biden på verdens talerstol og introduserte Zelenskyj som president Putin.

Hvorfor tok ingen potensielle kandidater ansvar? 

Når det til slutt bare tok noen dager å fjerne Biden når alle raskt samlet seg om en annen kandidat. Hvorfor? Når samtlige demokrater etterpå priset kandidatskiftet som det beste som kunne skjedd. Aldri har partiet stått mer samlet partiet. Hvorfor viste ingen kandidater lederskap i krisen?

Fordi ingen mulig arvtager kan ta livet av sin gamle sjef. Spør bare Brutus.

Kuppet mot Cæsar

For drøye to tusen år siden mente de fleste i Roma at de hadde en sjef som fungerte dårlig. Julius Cæsar var en av de sterkeste lederne byen hadde sett, men det siste året gjorde han mye rart. Han kledde seg i rød kappe og røde lakkstøvler. Han hevdet at stammoren hans var gudinnen Venus. Og i likhet med mange andre toppledere tenkte han at det beste mulige lederteamet var et team på én person. Da tok saksbehandlingen kortere tid. 

Men så gikk flere prominente partipersoner og noen aktuelle arvtagere sammen i verdenshistoriens mest berømte kupp. Midt i mars – idus martiae – i år 44 før vår tidsregning stakk de ham i ryggen, og et par andre steder, på ledermøtet.

Over tretti politikere høyt oppi partiapparatet deltok i kuppet. Den meste kjente var Brutus. Han stod stødig som en av Cæsars mest lojale støttespillere, så lojal at noen hvisket om skjendig farskap. Men sladder spinner tomt. Brutus var kun en lojal favoritt. Inntil det ble for mye. Da følte han at noen måtte ta ansvar, og noen måtte ta over. Han så seg selv som en rimelig god kandidat.

Umiddelbart etter kuppet mot toppsjefen gikk Brutus opp på talerstolen på Forum Romanum og forsvarte sin handling. Vi kjenner talen best gjennom Shakespeares versjon i stykket Julius Cæsar. Elegant spør Brutus folkeforsamlingen om det alle lurer på. Hvorfor drepte Brutus Cæsar? Svaret hans: Ikke fordi jeg elsket Cæsar mindre, men fordi jeg elsket Roma mer. Omtrent som å si at partiet og USA er langt viktigere enn Biden.

Folket mumler seg enig i Brutus argument. Ingen gjør opprør. Han får gå i fred. Noen klapper ham på skulderen. Flere priser hans dåd. Mange berømmer hans integritet. Brutus bukker og takker forlegent. Han forbereder overtagelsen av toppledervervet. Men så reiser en annen politiker seg og holder en enda mer berømt tale.

En hedersmann?

Markus Antonius, Cæsars murbrekker og folkelige general, holder gravtalen for Cæsar noen dager senere. Han vet akkurat hvor han skal trykke. Han takker Brutus og de andre for å la ham tale i Cæsars begravelse. Han roser alle attentatmennene som hedersmenn, for det vet jo alle at de er, når de fjernet en så alvorlig trussel som Cæsar. Cæsar ble for ambisiøs og, ja, rar.

Men så fortsetter han, også her i Shakespeares ord: Cæsar var min venn, rettferdig, tro mot meg, men Brutus sier at han var ærgjerrig, og Markus Brutus er en hedersmann. Litt merkelig, men begravelse er begravelse.

Antonius stopper ikke: Når fattigfolk har grått, gråt Cæsar også – maktsyken er vel gjort av stoff mer hardt? Men Brutus sier at han var ærgjerrig, og Brutus er en hedersmann. Nå blir folk opprørt.

Og så tar Antonius ut all sin vrede: Enhver av dere så på Lupercalia-festen at jeg tre ganger bød ham kongekronen. Tre ganger avslo han. Var det ærgjerrig? Men Brutus sier at han var ærgjerrig, og han er ganske visst en hedersmann.

Folket går amok og kjeppjager Brutus ut av Roma. Han kommer aldri til å få den attraktive lederstillingen han ønsket seg.

Biden, Høyre og Senterpartiet

Brutus står midt i et paradoks. Han ser klart at Cæsar skader Roma. Noen må stoppe ham. Men én og samme person kan ikke fjerne den skadelige lederen for fellesskapets skyld, og så kreve stillingen hans etterpå. Da lukter folk flest beske ambisjoner og råtten skruppelløshet.

For noen år tilbake kjempet Senterpartiets Liv Signe Navarsete og Ola Borten Moe harde kamper om partiets ledelse. Ingen av dem vant, begge tapte. Ut av krigståken kom en smilende ny partileder som utmerket seg ved forbausende taushet gjennom hele striden. 

Trygve Slagsvold Vedum uttalte senere til Dagens Næringsliv: Jeg var veldig bevisst å ikke blande meg inn. Det var veldig få setninger jeg sa fra september 2013 til april 2014 som ikke var tenkt igjennom veldig nøye før jeg sa det. Vedum tok ikke del i kampen, men holdt klokelig kjeft. Nesten som om han forstod at han måtte holde seg unna lederkampen. Han hadde helt rett.

Da Erna Solberg vaklet i fjor høst, og flere mente hennes framtid som partileder knaste, holdt likeledes Høyres mest prominente arvtakere munn. Ingen ba om ekstraordinært landsmøte i midten av mars. Ingen antydet kritikk. Tvert imot, klappsalvene runget. Du kan ikke bli valgt som ny leder med blod på hendene.

Erna Solberg spilte på dette. Joe Biden gjorde det også. «Jeg er kandidat. Kjemp åpenlyst da! Meld ditt kandidatur. Splitt partiet. Eller prøv å tenke litt større enn deg selv.» De utfordrer mulige konkurrenter fordi de kjenner kostnadene ved å stå fram. Du kan ikke både ta livet av din forrige sjef og ta over jobben.

• Les også:  Steinar Bjartveit om maktspillet i KrF: – Hvis de ville felle Bollestad, burde noen andre enn nestlederne ha gjort det

Alle kan se, men få kan røre

Niccoló Machiavelli er realpolitikkens far. Hans tese slår enkelt: La oss forholde oss til tingene slik de virkelig er, ikke hvordan de burde være. Han kommenterer derfor syrlig i sin berømte bok at det er en stor forskjell på hva folk ser ut til å være kontra hva de virkelig er. Men ikke alle forstår dette. Mange kan se, men de kan ikke røre ved tingenes egentlige tilstand.

Som leder er du nødt til å gjøre en del ting som er vanskelige, faktisk beinharde, kanskje direkte tvilsomme. Forhandlinger river og nedbemanninger svir. Men du må gjøre det. Fordi alternativet er mye verre.

Problemet er bare at folk flest ikke liker ledere som gjør slike ting. Vi kan nok innse at handlingene er nødvendige, men vi misbilliger sånne mennesker. Vi digger ikke revolusjonære senatorer som dreper sin diktatoriske sjef, selv om de påberoper seg fellesskapets beste. Tvert imot stempler ettertiden dem som kongemordere, kynikere og feiginger uten mot.

Så hva gjør man da, kan du spørre realpolitikkens far? Da må du forskjønne slik oppførsel og vise dyktighet i ditt hykleri, er hans forferdelige svar. Kommentaren skingrer direkte umoralsk, men likevel, kanskje realpolitisk effektivt. Machiavelli har sett så, har rørt så. Forskjønnelse ser ut til å virke. Ganske så godt. Vi hyrer ikke inn dyre informasjonskonsulenter uten grunn. Fordi alle kan se, men få kan røre.

Skjønt noen gjerninger slår så stygt at selv ikke den dyreste skjønnhetspleie forvandler dem vakre. Litt blodsprut i ansiktet og på togaen kan unnskyldes som «collateral damage», men ikke blodstenkede hender. Det krever umenneskelige retoriske øvelser. Da trenger du en annen til å gjøre det unevnelige. Du trenger noe mer enn en kingmaker, du trenger en kingslayer.

The Kingslayer

Nancy Pelosi hadde egenhendig vist vei i å trekke seg tilbake i voksen alder. 82 år gammel trakk hun seg fra ansvar og posisjoner. Den avgåtte speaker i Representantenes hus nøyde seg med et politisk liv i bakrommene. Da Biden nektet å vike plass, turte kun småfolk i det demokratiske partiet å protestere. Ingen tungvektere kom på banen, skjønt mange lekkasjer fortalte om bekymringer høyt opp i rekkene. Alexandria Ocasio-Cortez holdt munn, the Clintons hørtes ikke, og Obama forsvant inn i sfinksens ensomme opphøydhet.

Trump overlevde et attentat, og figurerte på ikoniske snapshots. Valget var egentlig tapt.

Inntil Nancy Pelosi går på morgen-TV. Hun hevdet i etterkant at hun håpet å slippe unna spørsmål om Bidens kandidatur. Selvsagt. Alle kan se på, men mange kan nok røre i dette tilfellet. Spørsmålet kommer. Som det må. Hva tenker hun om at Biden ikke trekker seg? At Biden mener bare Gud den allmektige kan gi ham en slik marsjordre? Hvorpå Pelosi svarer: It’s up to the president to decide if he is going to run. We’re all encouraging him to make that decision. Because time is running short.

Biden har allerede bestemt seg, og han har svart mange ganger. Pelosi er bare døv for hans hardnakkede bestemmelse. Hun ønsker et annet svar. Hennes merkelige kommentar dytter til noe, som dytter til noe annet. Brikker faller, og bevegelser bryter fri.

Pelosi ringer Biden. De har vært venner i tiår. Hun stikker rett i det såreste, sier det som ingen andre tør å si, det familie og nære rådgivere har skånet Biden fra å høre: Meningsmålinger viser at han ikke kan vinne. Biden hevder sta at staben hans sitter på andre meningsmålinger som viser det motsatte. Pelosi kutter dypt, ber Biden gi telefonen til sin nærmeste rådgiver. Så kommer nådestøtet: Show me what polls!

Biden trekker seg etter kort tid etterpå. Pelosi forteller senere at hun frykter at deres vennskap er tapt for alltid.

Kappløpet

Alle er lei seg. Alle hyller statsmannens beslutning. Men nå er det fritt fram. Biden peker på sin visepresident, noe han er nødt til å gjøre. Hvorfor valgte han henne ellers som visepresident? Pelosi ønsker en åpen kampanje fram til demokratenes landsmøte.

Men Pelosi har spilt sin rolle. Kongen er død. Du vet hva som skjer. Fortellingen er eldgammel. Kongen er død, lenge leve kongen. En ung konge må utropes. Nå kan de som pent og pyntelig støttet Biden i hans kvaler, komme på banen. Selv om de holdt på å forære Trump valgseier i november gjennom sin handlingslammelse.

Alle blir imidlertid feid av banen. En handlekraftig Kamala Harris avgjør kampen i løpet av 36 timer. Fra det øyeblikket Biden offentlig erklærer sin tilbaketrekning, sprenger Harris og hennes team alle telefonlinjer.

Interessegrupper erklærer sin støtte. Småpolitikere gir henne tillit. Adelen viser seg også, Clinton-paret velsigner hennes kandidatur. Noen esler kingmaker-rollen lett. Men mer interessant, Kamala Harris får sine mest prominente konkurrenter til å støtte henne, en etter en; Whitmer, Newsom og Shapiro. Hun handler så kjapt at New York Times, etter bare en formiddag og en kveld, ikke ser noen andre vinnere enn henne.

Du må være rimelig endimensjonal i dine sanseinntrykk for å bivåne hennes seier, men ikke røre ved hva som skjer. Kamala Harris ligner ikke lenger en fnisende og stotrende sidefigur. Halve USA jubler.

Også du min sønn

Maktspill er rare, spesielt når det dreier seg om maktovertakelser. Selv om du ønsker makt, kan du ikke si det høyt. Det spiller ingen rolle om du ønsker makt for å tjene folk og fellesskap. Vi liker bare ikke maktkåte mennesker.

Og du kan iallfall ikke stikke ned din gamle sjef. Eller hjelpe ham til å falle ned flytrappen.

Du kan ikke gjøre slike ting, ei heller om du håper det vil skje for nasjonens beste, for partiets beste.

Cæsar tenkte slik selv. Shakespeare slurver i kildebruk. Cæsars siste ord var ikke latinske Et tu, Brute? – Også du, Brutus? Hans siste ord var på gresk: Kai su, teknon? - Også du, min sønn? Forskjellen er enorm. Cæsars forbauselse runger voldsomt. Ikke bare Brutus, men en som han så på som sin sønn, dolker ham i ryggen. Kan du svike så slett? Gode sønner gjør ikke sånt.

Og folket var enig med Cæsar. Den neste lederen kan ikke ta livet av den gamle lederen. Da varer du ikke lenge.