Bård Norheim: Myten om Generasjon Z og behovet for de store fortellingene

Bård Norheim er professor i teologi på NLA Høgskolen. 

SYNSPUNKT. Den siste tiden har det gått en debatt om Generasjon Z,  , eller snøfnugg-generasjonen, (de som er født mellom 1997 og 2012). Gen Z er visstnok krevende å lede og trenger derfor ledere som forstår og lytter. 

Derfor flyter nettet over av velmenende generasjonsguruer og relasjonsdoktorer som vil forklare hvordan en arbeidsplass kan tiltrekke seg disse nye spirene.

Det er ikke måte på hvilke tips og triks som kan sørge for fres og ikke friksjon. Og dyrekjøpte råd fremføres med økende grad av detaljnivå og selvsikkerhet.

Det ironiske i denne situasjonen er at teoriene og forskningen som ligger til grunn for hele tenkningen om generasjoner er høyst omstridt.

I 1928 lanserte den ungarske sosiologen Karl Mannheim tanken om at ulike generasjoner preges av deres sosiohistoriske miljø. Det avgjørende er hvilken tidsepoke en blir voksen i, og hvilke historiske «triggerhendelser» som treffer i avgjørende oppvekstår.

I 1991 ble denne generasjonstenkningen utvidet til en syklisk modell som skulle forklare skiftene i vår moderne historie. William Strauss og Neil Howe lanserte ideen om at verdenshistorien (eller i alle fall Amerikas og Vestens historie) beveger seg i fire gjentagende faser, omtrent som årstidene. Hver av disse fasene skulle ha en varighet på ca (!) 21 år.

Først kommer det en «high,» eller en vår. Det er tiden etter en krise. I USA var det typisk tiden etter andre verdenskrig og fram til president Kennedy ble drept i 1963.

Deretter følger det en «awakening» – endelig sommer. Det er tiden for institusjonskritikk og individuell autonomi. I denne perioden ser en gjerne tilbake på den kulturelle og åndelige fattigdommen i forrige fase med dyp forakt. Tenk 68-er generasjonen.

Den tredje fasen kalles «unraveling,» og nå er det blitt høst. Denne fasen er vårens motsats. Institusjonene er svake. Det er kulturkrig og enda sterkere individualisme. Tenk ironigenerasjonen.

Det hele kulminerer med den fjerde fasen. Nå er det krise, og winter is coming. Dette er tiden for de store omveltningene. Kanskje revolusjon, krig og ødeleggelse – før det igjen blir gjenoppbygging og revitalisering av både institusjoner og samfunnet som helhet. 

Til hver fase hører det også en arketypisk karakter. Disse mytiske karakterene formes av hvilke av de fire fasene en vokser opp under og hvilke paradigmatiske hendelser som finner sted når en går inn i voksenlivet.

Våren føder profeter, og sommeren skaper nomader. Høsten former helter, og vinterens mørke lokker fram kunstnere.

Ifølge denne teorien, så er Gen Z-erne nettopp kunstnere. I barndommen mottok de overdreven beskyttelse fra voksne som ble preget av bekymringene etter 9/11 og finanskrisen.

Ikke overraskende har disse generasjonsteoriene blitt kraftig kritisert, blant annet fordi de framstår deterministiske og er umulig å falsifisere. Noen vil gå så langt som å kalle det empirisk uholdbar pseudovitenskap. Rett og slett en myte. En fantastisk teori som ikke lar seg forsvare.

Likevel blir vi fengslet av talen om generasjoner, og hvordan historiens gang preger oss.

Det finnes det flere gode grunner til.

I Poetikken beskriver Aristoteles hvordan tragediedikterens oppgave er å gjenskape myten, eller fortellingen, på en slik måte at tilhørerne kjenner både frykt og medfølelse.

Slik kan også generasjonsteoriene fungere. De gir oss mytiske forestillinger som gjør at vi kan leve oss inn i andre menneskers liv og livserfaringer. Fordi disse personene fremstår med arketypiske trekk som vekker både interesse, frykt og gjenkjennelse.

Alle teoriene om hva som kjennetegner Generasjon Z eller Y eller X byr nettopp på slike mytiske beskrivelser av arketypiske karakter. Teoriene er ikke laget for å fange opp finmaskede forskjeller mellom generasjonene som lar seg utmynte i instrumentelle tiltak på arbeidsplassen. Det får lett et komisk skjær.

I den grad det er noe å hente i de store generasjonsteoriene, så handler det om å gi språk til de store skiftene som preger våre liv og samtidig knytte oss til en større fortelling om hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Eller som William Strauss, en av opphavsmennene til generasjonsteorien, sa det i et intervju i 1991: Dette handler ikke om «the little pieces,» men om «a unifying vision.»

Alt henger som kjent sammen med alt. Eller kanskje ikke.

Det finnes nemlig en annen grunn til at vi trekkes mot den mytiske fortellingen som generasjonsteoriene representerer.

Det handler om at myten gir løfte om at den kan forutsi fremtiden og hvilke endringer og omveltninger det er verdt å forberede seg på.

For etter sommer, kommer høst, og etter vinter, kommer vår.

Akkurat det er det mange som mener det er verdt å betale penger for å få innsikt i. Utrolig nok.

For den som tror at historiens gang er syklisk og ikke lineær, får som kjent alltid rett på et eller annet tidspunkt.

Og den som evner å fortelle en historie som både forenkler og forstørrer, blir neppe arbeidsløs med det første.

Og se, snøen daler ned.

Tenk, vårens første snøfnugg.