Endre Skjervø: Jakten på ungdomskilden – eller bare en midtlivskrise i tights?

Endre Skjervø er kommunedirektør i Frosta kommune. 

SYNSPUNKT. At jeg fortsatt kan sprette rundt som en ungdom, eller er dette bare en veldig avansert unnskyldning for å slippe unna husarbeid?

Noen kaller det galskap, andre sier det er tøft og gir meg tommelen opp (selv om jeg mistenker at de innerst inne håper at jeg snart setter meg ned og tar en lang, velfortjent pause). 

For la oss være ærlige, dette er en kraftanstrengelse som ligger langt utenfor normalen. Og det koster – ikke bare i form av svette, tid og krefter, men også på bankkontoen. Løpeskoene blir stadig dyrere, og kroppen gir også beskjed. Vonde knær, gnagsår på føttene og på andre merkelige steder… Men, det er prisen man betaler i denne jakten på å holde seg ung og sprek. 

Med rundt 10 arbeidstimer per dag, to aktive barn som ser på meg som deres personlige sjåfør, kokk og underholdningskomité, skulle man tro at kalenderen var sprengt. Men nei, jeg har likevel bestemt meg for at de få ledige minuttene skal fylles med trening. Og ikke bare litt tilfeldig mosjon her og der – nei, jeg snakker om strukturert trening, presset inn for å kunne løpe i to timer sammenhengende uten å stoppe. 

Det krever mer enn bare vilje, det krever tålmodighet, planlegging og kanskje en liten dose egoisme. For dette er utvilsomt en egotripp av rang, pakket inn i en drøm om å finne ungdomskilden, eller i det minste å unngå ryggsmerter og den klassiske ølmagen som sniker seg sakte men sikkert innpå etter fylte femti.

Men etter hvert som pulsen roer seg og kroppen begynner å komme til hektene igjen, dukker det uunngåelige spørsmålet opp: Er det verdt det? Hvis du hadde spurt meg de siste tre kilometerne av løpet, hadde jeg utvilsomt ropt “NEI!” og forbannet både løpeskoene og midtlivskrisa. Men nå, noen timer senere, med medaljen hengende rundt halsen og kroppen i ro, er svaret et rungende ja!

For sannheten er at jeg trenger det. Jeg trenger denne fysiske formen for å kunne prestere på jobben. Det handler ikke bare om å overleve en travel dag på kontoret, men om å være på topp gjennom krevende dager som krever både konsentrasjon og utholdenhet. Jeg har merket at uten trening blir jeg raskere sliten, lettere irritabel, og kreativiteten daler. Arbeidsmengden føles tyngre, og motivasjonen synker. Treningen gir meg det overskuddet jeg trenger for å levere mitt beste, dag etter dag.

Men det er ikke bare på jobben at jeg merker forskjellen. Også hjemme, med familien, er det nødvendig. Hvis jeg skal klare å være en tilstedeværende forelder, må jeg faktisk være i form – ikke bare fysisk, men også mentalt. 

Det krever energi å følge opp barnas aktiviteter, delta i deres hverdag og være en støttende partner og forelder. Å være i god form betyr at jeg kan holde tritt med dem, både på håndballbanen og rundt middagsbordet.

Likevel er det noe mer underliggende i denne jakten på ungdomskilden. Kanskje det ikke egentlig handler om å finne den evige ungdommen, men snarere om å holde seg ett skritt foran midtlivskrisen. For selv om det noen ganger føles som en illusjon – noe vi forteller oss selv mens vi puster som dampmaskiner – så gir det oss likevel energien til å fortsette. iDet gir oss følelsen av mestring, av å kontrollere livets uunngåelige aldringsprosess, og av å kunne fortsette å utfordre oss selv på nye måter.

LES MER: Nordmenn  benytter sjelden treningstilbud gjennom jobben

Det er den energien som gjør at jeg kan komme meg opp fra sofaen og kjøre ungene til nok en fritidsaktivitet uten å klage… altfor mye. Og det er den energien som gjør at jeg kan stille opp på jobben, ta de vanskelige beslutningene og levere resultater. Så kanskje det ikke handler om å finne ungdomskilden, men heller om å opprettholde en livsstil som lar meg balansere jobb, familie og helse på en måte som gjør livet bedre – både for meg og de rundt meg.

I siste instans handler det om å leve med litt mer kraft, glede og balanse, og hvis det betyr at jeg må bruke tid på å trene, så får det bare være. Det er verdt det. For meg, for familien, og for å slippe unna den ølmagen – i hvert fall for en stund.