Et mangfoldig arbeidsliv og begrepene vi bruker

Siv M. Sangolt er leder for Akademikerne NAV.

SYNSPUNKT. Arbeidslinja som begrep har fått et stigma ved seg som tilkjennegir noe tvungent og begrensende ved at mennesker først og fremst er gitt verdi gjennom arbeidsinnsats i arbeidslivet. De som befinner seg utenfor arbeidslivet kjenner på det å være en belastning for samfunnet og dermed mindreverdige som borgere. Ytelsene til livsopphold gjenspeiler dette synet og det brukes mye tid og krefter på å forklare hvorfor det må lønne seg å jobbe.

I et samfunn er det først og fremst verdiskapingen som definerer vår rikdom som stat og hvilke velferdsgoder vi kan tillate oss. Om det er 1 eller 5 millioner mennesker som skaper verdiene er nokså likegyldig all den tid pengebingen er den samme. Vi må diskutere om det gir mening å hele tiden vurdere graden av sysselsetting (antall mennesker i arbeid) opp mot inntjening (penger tjent i markedet).

I Norge er befolkningsveksten avtagende dersom vi ser bort fra innvandring. En aldrende befolkning vurderes som en trussel mot å kunne opprettholde velferdssamfunnet. Her brukes rasjonale om at det er sysselsettingsgraden som er avgjørende og ikke verdiskapningen.

Digitalisering vil redusere behovet for sysselsatte i mange bransjer og næringer. Vi kan flytte arbeidskraft til andre bransjer der vi ser behov, men fremtiden peker på mindre behov for arbeidskraft totalt sett. Det betyr likevel ikke at verdiskapningen går ned selv om sysselsettingen synker. Digitalisering vil kunne demme opp for noen av utfordringene en aldrende befolkning utgjør. 

Norge kjennetegnes ved høy grad av produktivitet, som igjen henger sammen med høy grad av tillit. Likevel står omtrent 20 prosent av borgerne i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. I jakten på produktivitet i et høykostland som Norge er det mange som ikke mestrer kravene som stilles og som betaler en høy pris gjennom ekskludering fra arbeidslivet. Samtidig har vi aldri hatt så høy verdiskapning som vi ser nå.

Det har blitt snakket i mange år om å få til et inkluderende arbeidsliv og at næringslivet må tørre å ta sjansen på ansatte som kanskje har en litt annen bakgrunn eller funksjonsevne enn hva krav og ønsker skulle tilsi. Denne appellen til dugnadsånd og sosial samvittighet hos næringslivsledere forsterker det negative stigma ved arbeidslinja som begrep og politikk.

I en virksomhet der homogenitet blant arbeidsstokken er gjeldende vil betingelsene for innovasjon og utvikling være dårligere enn i virksomheter som har rekruttert mangfoldig. I et fleksibelt arbeidsliv trenger vi fleksible ordninger og evnen til å ha flere tanker i hodet samtidig. Derfor bør vi skrote begrep som «inkludering», som tilkjennegir utenforskap fra normen og heller erkjenne at vi trenger mangfoldet dersom vi skal klare utvikling for fremtiden.

Nøkkelen til et mangfoldig arbeidsliv ligger i god matching mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. NAV rår over mange tiltak som kan hjelpe både den enkelte og arbeidsgivere i en slik prosess, men det er grunnleggende viktig å starte med karriereveiledning og forståelse for at dette er en relasjonsprosess som skal gi den enkelte «Empowerment» over sine egne ressurser. Denne prosessen vil gi arbeidssøkere kunnskap og strategier om arbeidsmarkedet og arbeidslivet som er relevant for deres karriereutvikling i et lengre perspektiv.

Norge har råd til å opprettholde velferdsytelsene og bidra til at den enkelte kan delta i samfunnet på en meningsfull måte ut ifra sine forutsetninger. Da må vi ha et verdisyn der mennesker blir sett på som ressurser og ikke som belastning. Derfor er ordene viktig.