Glenn Agung Hole: Norsk exitskatt er en trussel mot innovasjon og langsiktig verdiskaping

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sør-Øst Norge.

SYNSPUNKT. I Finansavisen 11. oktober kan vi lese om hvordan Finansdepartementet forsvarer den kontroversielle "Exitutbytteskatten", som kan innebære opptil 100 prosent skatt på utbytter for utflyttede eiere. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum fryktet at skatteflyktninger ville tømme selskapene sine før de forlot Norge, og deretter kreve fradrag for tap ved eventuell tilbakeflytting. 

For å forhindre dette har departementet innført en regel som krever at opptil 70 prosent av utbytte går til nedbetaling av latent exitskatt.

Denne skattepolitikken, kombinert med øvrige beskatningsordninger, kan ha omfattende konsekvenser for norsk næringsliv.

Økonomiske konsekvenser for næringslivet

Exitskatten skaper betydelig usikkerhet for gründere, investorer og vekstselskaper, som i stor grad er avhengige av stabilitet i skatteregler for å kunne tiltrekke seg kapital. Det tar ofte ti år eller mer å bygge opp en bedrift til et punkt der en exit kan gjennomføres, og venturekapital- og private equity-fond har vanligvis en levetid på 10–12 år. I løpet av denne perioden må fondene realisere tilstrekkelige exiter for å sikre avkastning til investorene. En viktig del av denne prosessen er å ha kjøpere som har tillit til at selskapet kan fortsette å vokse og skape verdier i årene fremover.

I dagens Norge, der skattesystemet legger betydelig press på verdiskaping gjennom exitskatt og uforutsigbare opsjonsbeskatninger, er det vanskelig å oppnå den nødvendige verdsettelsen av selskaper. Dette svekker direkte M&A-markedet, hvor investorer vegrer seg for å investere i selskaper med usikre fremtidsutsikter på grunn av stadig strengere skattekrav.

Den svekkede norske modellen

Den tidligere svenske finansministeren Anders Borg har ved flere anledninger advart Norge mot de langsiktige konsekvensene av formuesskatten og andre uheldige skattepolitiske grep. Under årets Arendalsuke uttalte Borg at skaden fra formuesskatten kan ta flere tiår å rette opp. Sverige fjernet sin formuesskatt i 2007 og opplevde en markant økning i investeringer, vekst og innovasjon. Norge, derimot, fortsetter å straffe gründere og eiere med formuesskatt, kombinert med en nylig innført exitskatt.

Dette rammer spesielt hardt selskaper i vekstfasen som er avhengige av utenlandsk kapital. Exitskatten og den norske opsjonsbeskatningen, som pålegger gründere å betale skatt på urealiserte verdier, og skaper dermed en situasjon hvor de skylder store skattebeløp uten å ha realisert gevinstene. Dette gjør det ekstremt utfordrende for norske vekstselskaper å hente kapital til høyere verdivurderinger, som er vanlig i kapitalintensive industrier. Mange av dem blir derfor tvunget til å søke andre markeder.

Kapitalflukt og langsiktige konsekvenser

Som Borg påpeker, vil det kreve flere tiår med stabil og næringsvennlig skattepolitikk for å rette opp den tillitssvikten som nå har oppstått. Selv om den sittende regjeringen taper neste valg, og de "ikke-sosialistiske" partiene får flertall, er det ingen garanti for at situasjonen bedres raskt nok. Ved siste maktskifte ble løfter om å avskaffe formuesskatten ikke oppfylt. Selv om formuesskatten skulle fjernes denne gangen, vil fortsatt exitskatt og opsjonsbeskatning utgjøre store hindre for gründere og investorer.

Norge står overfor strukturelle utfordringer som går langt utover den umiddelbare effekten av formuesskatten. De bredere problemene knytter seg til den manglende forutsigbarheten i skattesystemet og den kontinuerlige økningen i skattepresset. Økonomisk teori viser at kapital og talent er mobile ressurser, og når disse møtes med usikkerhet, søker de bedre vilkår i andre markeder.

Hvordan kan Norge gjenopprette tilliten?

For å gjenopprette tilliten til næringslivet må Norge gjennomføre omfattende skattereformer som sikrer stabile og forutsigbare rammebetingelser. Dette innebærer at exitskatten må fjernes, opsjonsbeskatningen må reformeres, og formuesskatten bør justeres for å tiltrekke investeringer. Norge kan ikke lenger forvente at gründere og investorer vil akseptere å betale høye skatter på urealiserte gevinster. Landet må også tilpasse arbeidsmarkedet for å gi bedrifter mer fleksibilitet i møte med globale markedsendringer.

Økonomiske strategier må også omfatte en mer helhetlig forståelse av det globale konkurransebildet. Gründere og vekstselskaper ser stadig oftere mot Stockholm, London eller Dublin, hvor skatteregimene er mer fordelaktige, og hvor rammevilkårene for vekst er bedre tilrettelagt. Kapitalflukten som startet som et forsiktig drypp, er i ferd med å eskalere til en flom, drevet av både nasjonale og internasjonale investorer som frykter at Norge ikke lenger er et attraktivt sted for verdiskaping.

For å snu utviklingen må Norge handle nå, med omfattende skattereformer og en langsiktig strategi for å gjenoppbygge tilliten til næringslivet. Tiden for reformer er knapp, men handlingen må være resolutt og gjennomtenkt. Uten dette vil Norge fortsette å tape både kapital, talenter og innovasjon til land med bedre tilrettelagte vilkår.