Kvantitet trumfer kvalitet i Navs tolketjeneste

Helge Edland er nestleder Tolkene i Akademikerforbundet, timelærer skrivetolking ved HVL og faglært skrivetolk.

I Norge har døve, hørselshemmede og personer med døvblindhet rett til «tolkehjelp» etter folketrygdlovens § 10-7. Det er Nav Hjelpemiddelsentral som skal forvalte og tilby tolketjenester etter denne rettigheten, og som følgelig har ansvaret for kvaliteten på tjenestene som leveres.

Men når Nav skal levere «tolkehjelp», innebærer det ganske ulike tjenester som må tilpasses situasjonen og den enkeltes behov. Tegnspråklige døve har gjerne behov for tolking til sitt morsmål, hørselshemmede benytter helst skrivetolking fra tale til tekst, og personer med døvblindhet kan ha behov for både taktil og haptisk kommunikasjon i tillegg til ledsaging.

Disse tolkemetodene er svært forskjellige, og stiller veldig ulike krav til tolken. Dette er en naturlig nok en utfordring for både Nav tolketjenesten og tolkene – og for tolkeutdanningene.

Nav styrer utdannelsens innhold

Tolking for døve, døvblinde og hørselshemmede er en relativt ung profesjon, og ble først i 1989 et ettårig fulltidsstudium på høgskolenivå. I dag har den blitt til bachelor i tegnspråk og tolking, og tilbys ved OsloMet, Høgskolen på Vestlandet og NTNU.

I løpet av tolkestudiet lærer studentene tegnspråk, og får grunnleggende profesjonskunnskap og trening i de tolkemetodene som Nav skal yte. For med sitt tilnærmede monopol på jobber for de ferdig utdannede tolkene, styrer Navs behov i stor grad tolkeutdanningens innhold.

Endringer fører til høyere krav

Men Navs behov speiler ikke nødvendigvis samfunnets og brukernes behov. Etter hvert som samfunnet har endret seg, har også tolkingens arenaer og innhold blitt endret. Brukerne – for å benytte Navs begrep – er mer aktive på flere arenaer, der det er større variasjon i språk, mer bruk av fagspråklig vokabular og enda høyere krav til kvaliteten på tolkingen enn tidligere.

Tolkeoppdragene er i stadig større grad faglige foredrag, akademiske forelesninger og forhandlings- og diskusjonsmøter. Dette innebærer av tolkingen er blitt enda mer komplisert, og krever mer av tolkene. Høyere og mer spesifikke krav fører igjen til et stort behov for kontinuerlig kompetanseutvikling, og for spesialisering.

Manglende realitetsorientering

Problemet er at Nav ikke følger opp det stadig økende behovet for spesialisering. Tvert i mot krever Nav at alle ansatte tolker må «beherske alle tolkemetoder».

Kravet om generalister i tolketjenesten viser en mangel på realitetsorientering og tolkefaglig forståelse. Manglende fokus på kvalitet og spesialisering fører nødvendigvis til at Nav leverer en tolketjeneste som ikke har den kvaliteten den kunne og skulle hatt. Brukerne får ikke tolking av den kvaliteten de har behov for og krav på, tolkene får ikke den nødvendige faglige utviklingen, og profesjonaliseringen av tolkeyrket blir hemmet.

Les også: Navs tolketjeneste: Retten til tolk brytes hver eneste dag

Kvantitet foran kvalitet

Kravet til generalister har mye av sin bakgrunn i praktiske og økonomiske forhold. Blant disse er liten tilgang på tolkestillinger, og innføringen av en arbeidstidsordning som ikke tar hensyn til tolketjenestens egenart som førstelinjetjeneste. Dette fører til at tolketjenestene har liten styring på sine ressurser, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på tolkingen som leveres.

Videre har Nav valgt bort kvalitet i tolkingen som det viktigste for tjenestene som ytes. Tolkekvalitet er vanskelig og arbeidskrevende å kontrollere, noe som kanskje er grunnen til at resultatoppnåelse i Nav tolketjenesten måles ut fra dekningsgrad som «en tjenlig indikator på kvaliteten av tjenesten» (Agenda Kaupang 2016).

Dermed blir det viktigere å stille med tolk til alle oppdrag enn å ha rett tolk til rett oppdrag, hvor det første altså omtales som en indikator på «bedre kvalitet» (Agenda Kaupang 2016), mens det siste er det som faktisk kan sikre god kvalitet på tolkingen.

Dekker oppdrag med ufaglærte tolker

Navs levering av tolking mellom engelsk og tegnspråk eller skrivetolking er et godt eksempel på at dekningsgrad er viktigere enn kvalitet i tolkingen. Navs tolker har i utgangspunktet ingen formell kompetanse i tolking i engelsk, med mindre de tar slik utdannelse før eller etter tolkeutdanningen.

Dermed er de fleste ufaglærte ved tolking fra eller til engelsk, og vil ved tolking til tegnspråk også jobbe mellom to språk der ingen av dem er tolkens førstespråk eller morsmål. Dette er beviselig skadelig for kvaliteten på tolkingen, og derfor tolkefaglig uforsvarlig.

Når Nav likevel dekker oppdrag der engelsk inngår som tolkespråk, argumenteres det med at «alle kan engelsk», noe som med all tydelighet viser manglende tolkefaglig forståelse. Det pekes også på at det er opp til den enkelte tolk å vurdere sin kompetanse, noe som er en ansvarsfraskrivelse. Nav har ikke noe system for registrering av tolkenes kompetanse, til tross for at det er Nav som er ansvarlig for kvaliteten på tolkingen – og dermed også for at tolken har den nødvendige kompetansen.

Ikke fokus på kvalitet

Navs krav om generalister som kan «tolke alt» viser med all tydelighet at det ikke er noe fokus på kvalitet i den tjenesten som leveres. Dette var også konklusjonen i Agenda Kaupangs rapport om tolkeområdet fra 2016, der de slår fast at det verken finnes noen strategi for utvikling av tolketjenesten eller noen «samlet dokumentasjon eller rapportering av tolketjenestens resultater eller kvalitet».

Dette blir ekstra problematisk i og med at behovet for tolk i seg selv gjør det vanskelig for de som benytter tolketjenester å kunne bedømme kvaliteten på tolkingen. Dette er noe av bakgrunnen for den nye tolkeloven, der det stilles tydelige krav til at offentlige organer skal bestille kvalifisert tolk. For Navs del vil problemet med kontroll av kvaliteten på tolkingen langt på vei kunne løses ved sette prinsippet om «rett tolk på rett plass» foran alt annet.

Men skal en ha tilgang på «rett tolk» både i dag og i morgen, må Nav gi tolkene mulighet til å kvalifisere seg. Kanskje er det på sin plass å parafrasere Nav-direktør Hans Christian Holte, som i en kommentar på Velferd.no slår fast at satsing på økt kompetanse vil være noe av det viktigste fremover.

Med dagens allerede høye krav til tolkens kompetanse, innebærer en satsing på økt kompetanse nødvendigvis at tolken må ha mulighet til å spesialisere seg. Å være profesjonsutøver handler om «å kunne hvordan» – og jo bedre dette «hvordan» må kunnes, jo viktigere er spesialisering.

Med bare generalister som skal «tolke alt», blir det tilnærmet umulig for Nav å sikre god kvalitet på tolketjenestene som leveres fremover. Det er allerede et stort behov for spesialisering, spørsmålet er bare når Nav tolketjenesten innser – eller tvinges til å innse – dette behovet.