Lars Esholdt: Den musikalske nødvendighet

Lars Esholdt er hodejeger og daglig leder i Esholdt Executive Search AS, som rekrutterer ledere, spesialister og styremedlemmer for kunder i privat og offentlig sektor.

SYNSPUNKT. Vi har alle fått en mengde toner til disposisjon og en uendelig rekke av muligheter for hvordan de kan sammensettes. Vi kan alle komponere en melodi. Noen vil høres avskyelig ut for andre, men vi eier de ting vi skaper. De aller fleste melodier består av 3-5 akkorder, som settes sammen, og innimellom er rekkefølgen så genial, at enkeltheten blir kunst.

Som eksempler på dette kan blant annet nevnes sangene ‘Yellow Submarine’ og ‘Hey Jude’ eller noen av de ti-tusener andre. I mange tilfeller er det imidlertid også slik at enkle akkordganger blir meget kjedelige i lengden. De fenger to eller tre ganger for så å dø ubemerket hen, mens musikk med spenning og dissonans åpner seg opp over tid – man oppdager nye ting i klangbildet – nye kvaliteter.

To hele toner, som skurrer opp av hverandre, kalles en ‘none’ (none betyr 9ende, og er en oktav pluss en stor tone), og for våre ører er det en klar dissonans. Men når denne dissonansen oppløses, så kommer musikken hjem – etter en liten omvei og litt tension. Den strake vei til målet er ikke alltid det mest spennende alternativet.

Mange store jazzkomponister og utøvende musikere er musikalsk sett på store og lange turer, innen de kommer hjem og modulerer underveis til andre tonearter. Men, musikken finner alltid veien, selv om veien hjem går over adskillige takter. Store improvisatorer har en direkte forbindelse fra sjel til tangenter og fornemmer sannsynligvis til enhver tid hvor de skal hen, slik turen dit blir avslappet og svært behagelig, og går nesten ubemerket i sin gjennomføring. Jan Garbarek er et eksempel på en slik stor musiker, men eksemplene er selvfølgelig mange.

Å ha et øre for samklang, toner og fraseringer oppfatter jeg som en viktig egenskap og en egenskap, som kan benyttes i mange av livets gjøremål. Spennende musikk er spenningsfylt (det er jo derfor, det hedder spenning), og mennesker uten en iboende konstruktiv spenning vil typisk kunne materialisere seg som kjedelige, og man kan ha tendens til å miste interesse. Det bør man dog ikke da det som hovedregel ikke finnes kandidater uten grunnleggende temaer som er utviklingsfremmende. Det gjelder her om å lytte godt etter en melodilinje.

Kandidater til jeg møter i forbindelse med mitt arbeid med lederrekruttering, forteller av og til at de mener at alle vil omtale dem positivt, og at de f.eks. aldri har kranglet med sin partner. Da tenker jeg, at man savner kant og passion, eller at vedkommende skaper frykt i hjemmet sitt.

Det kan også være, at kandidaten oppfatter dette som det riktige svaret, men i så fall har kandidaten i mine øyne konkludert feil. Det blir jo ikke skapt noe nytt, uten en form for spenningstilstand, og ledere må kunne leve godt med spenning og helst elske og beherske den.

En ledergruppe komponert med mangfold og med en ambisjon om å gjøre hverandre bedre vil over tid finne bedre overordnede løsninger for en bedrift. Uten dissonanser blir resultatet en gammel melodi som før har blitt lyttet til, mens lytteren har forsvunnet og utviklet sin smak.

Kunsten er å ta den kraften som ligger i uenighet og forskjellighet og kanskje konkludere med at den melodien vi har benyttet oss av, ikke er velegnet lenger – at man med andre ord skaper en ny, bedre og mer hørbar melodi.

Ledergrupper bør øve seg i dissonans, for dersom man mestrer og aksepterer å jobbe for et mer nyansert klangbilde, så blir det også lettere å lytte til medarbeidere, marked og aksjonærer.

Man vinner ikke priser ved å tie og være enig og følge med flokken. Man gjør jo ikke jobben sin, hvis man ikke sier hva man mener, uansett om det vil skape en midlertidig konflikt. Man får jo faktisk lønn for å bidra med den man er, og med den kompetanse man innehar.

I mange bedrifter benyttes kun de hvite tangentene. Det er jo simpelthen ikke en holdbar komposisjon eller forretningsledelse. Det er heller ikke godt å høre på i lengden og spesielt ikke når konkurrenter i større og større grad – i overført betydning – har konsertflygler til rådighet og benytter hele klaverturet og ikke bare spiller i C-dur eller A-moll.

Vi har simpelthen ikke råd til at være så fantasiløse og ukommersielle. Den eneste måten å overleve på blant konkurrenter er å ikke følge i alle de andres fotspor, men derimot ved å tenke i nye konstellasjoner.

Hodejegere kan sjelden komponere et nytt musikkstykke, men mange er gode til å lytte og har en evne til å forstå mangler i et "klangbilde" og mange er videre i stand til logisk og rasjonelt å argumentere for nødvendige endringer. Evnen til å håndtere intuitiv og erfaringsbasert kunnskap, og understøtte den med en analytisk kapabilitet, vil være en hodejeger for fremtiden.

Noen, ganske mange, vil fremdeles sende kandidater i fotsporet av fortiden fordi det er her klienten befinner seg.

Mange vil påstå at det er en tilsnikelse å foreta ovenstående sammenlikning, men ledelse og et tonalt språk hører sammen og har gjort det i 200.000 år. Mennesker har skapt fellesskaper ved hjelp musikalske møterom (trolig samlingsplass og seinere bålplass) og det tonale kom før det verbale og på et metanivå er det på den måten sammenvevd og uløselig forbundet med kommunikasjon (lojalitet og strategi etc.). Ledelse som fag har ikke eksistert lenge (et par hundrede år), og på skalaen for vår menneskelige tidsregning er det å regne for ingenting mot det tonale uttrykk.