Nina Riibe: Curling for voksne – vi kaster bjørnetjenester på de unge

Nina Riibe er administrerende direktør i Econa.

SYNSPUNKT. Jeg husker det som om det var i går. Det er jo gjerne sånn med erfaringene som former oss.

Ved siden av innspurten på gymnaset, russetiden og gjennom sommeren som fulgte, hadde jeg vært travelt opptatt med å jobbe så mye som mulig. Jeg sparte for å få råd til å studere. Og da det ble august og tiden var inne for å vinke farvel til foreldrene mine, byen min og vennene mine, reiste jeg alene. Jeg lastet full en lånt bil, kjørte flyttelasset mitt til en studenthybel langt borte, og kjente på kraften i å stå på egne ben.

Den kraften tror jeg mange unge i dag blir snytt for å kjenne på.

I løpet av den siste sommermåneden har tusenvis av unge voksne flyttet til nye byer, oppsøkt nye nabolag, blitt immatrikulert ved universiteter og høyskoler for første gang – med foreldrene på slep. De foresatte kjører flyttelass, drar på Ikea, maler soverom – tilrettelegger alt de kan for sine voksne barn.

Og jeg spør meg selv, hva er det godt for? Eller kanskje mer presist: Hvem er det godt for?

Motstandskraft

Både i fremtidens arbeidsliv og i selve livet trenger vi egenskaper som kreativitet, omstillingsevner og motstandskraft. Motstandskraft, eller «resilliens», er også blitt et populært ord i artikler om barneoppdragelse. Vi ønsker oss motstandsdyktige barn som klarer å håndtere utfordringer gjennom livet. Paradoksalt nok, ettersom vi tilrettelegger for det motsatte.

I Econa snakker vi mye om viktigheten av mer praksis i økonomiutdanningen, men jeg tror det er vel så viktig med praksis i livserfaring. Kreativ tenkning, motstandskraft, og selvinnsikt – dette er ferdigheter som trekkes frem som noen av de viktigste i fremtidens arbeidsliv. Dette er også ferdigheter som må trenes gjennom livet – og ikke utelukkende på skolebenken.

Å bli voksen handler om å lære å ta ansvar for eget liv. Da må man også få muligheten til å ha det vanskelig, feile, mestre og undre seg – på egen hånd. De unge voksnes foreldregenerasjon fikk denne muligheten, så hvorfor vil de ikke gi den videre til egne barn?

Hvem er det vi hjelper?

Jeg tror ønsket om å gjøre livet bedre for sine barn enn man selv har opplevd det, ligger dypt i oss. Vi mennesker har en indre trang til å forbedre og optimalisere. Derfor er det forståelig at mange ønsker å hjelpe sine barn så mye som mulig. Samtidig lurer jeg på om det også bor en del dårlig samvittighet i denne generasjonen – altså min egen generasjon – som på mange måter var den siste med ekte tidsklemme. Kvinnene var for lengst i fullt arbeid, arbeidslivet var ikke i nærheten av så fleksibelt som det er i dag, og vi hadde ikke full barnehagedekning.

Les mer: Unge med mye angst og skyhøy selvtillit

Camilla Tepfers

Kanskje er all denne tilretteleggingen et resultat av dårlig samvittighet for tapt tid da barna var små, eller kanskje tar jeg feil. Uansett hva årsaken er, er resultatet like fullt at unge voksne får kastet på seg bjørnetjeneste etter bjørnetjeneste. Og samtidig snakker vi om hvordan vi skal klare å lede den nye generasjonen gjennom arbeidslivet. Påfallende nok snakker vi i samme termer her: Vi må tilpasse oss. Men må vi det?

Vi trenger fellesskapet

Kanskje kan unge voksne omsider få en mulighet til å ta ansvar for eget liv når de kommer inn i arbeidslivet. Ikke ved å bli tilrettelagt for, men ved selv å finne ut av hvordan man både tilpasser seg, står opp for seg selv, og samtidig gjør sitt beste for fellesskapet. For jeg tror hverken fremtidens arbeidsliv eller samfunn er tjent med at vi alle er individualister som trenger – eller krever – personlig tilpasning.

Vi trenger fellesskapet. Og fellesskapet trenger mennesker som vet at de selv er ansvarlige for eget liv.