Øystein E. Søreide: Slik ble Norge Skandinavias innovasjonsjumbo

Øystein Eriksen Søreide er administrerende direktør i Abelia.

SYNSPUNKT. De neste månedene skal regjeringen gjøre en rekke viktige veivalg for norsk næringsliv og økonomi. På rekke og rad har vi fått en digitaliseringsstrategi, en gründermelding er på trappene, et veikart for teknologinæringen og en industrimelding kommer også. Hvilke prioriteringer bør disse inneholde? Vi kan lære mye av den nære historien.

I 2008 var StatoilHydro både Norge og Skandinavias klart største selskap, verdt litt over 800 milliarder inflasjonsjusterte kroner. I dag er Equinor fortsatt verdt rundt 800 milliarder kroner og fortsatt Norges største.

I Skandinavia er bildet radikalt endret. Det danske legemiddelselskapet Novo Nordisk er nå verdt hele fem ganger mer enn Equinor. Faktisk er både Novo Nordisk og svenskbritiske AstraZeneca verd mer enn de ti største selskapene på Oslo børs til sammen.

Hva har skjedd? I Norge fyller vi Arendalsuker, offentlige utredninger og eksportstrategier med uforløste planer om å satse på fremtidens bærekraftige vekstnæringer. Våre skandinaviske naboer – og en rekke andre land – gjør alvor av det. Og de belønnes til gagns. Siden 2008 har den samlede verdien av de ti største norske selskapene økt med beskjedne 13 prosent. I Danmark og Sverige er verdiøkningen hhv. 350 og 160 prosent.

Hva er forklaringen? De siste årenes vekstvinnere er selskaper som målrettet investerer store summer i forskning, utvikling og strategiske oppkjøp. Åtte av verdens ti mest verdifulle selskaper er teknologiselskaper med enorme FoU-budsjetter. Av disse åtte var kun Microsoft på topp ti-listen i 2008.

Norges økonomi er sårbar fordi den er sentrert rundt få, råvarebaserte næringer. Næringene har gjort oss rike og gitt viktige bidrag til å bygge den norske velferdsstaten. Men når Europa og verden nå faser ut fossil energi, mangler Norge nye kunnskapsbaserte næringer som kan bygge ny og utslippsfri velstand.

Abelias omstillingsbarometer viser at vekslende regjeringer har lykkes med å redusere sårbarheten siden den gang. Vi har lykkes med å dyrke frem noen suksessrike teknologi- og kunnskapsbedrifter, som Adevinta, Autostore og Tomra. Men vi trenger langt flere.

Siden 2008 har den norske økonomien vært gjennom tre sjokk hvor staten har gått aktivt inn med store offentlige midler for å stabilisere: Først finanskrisen i 2008, deretter oljepriskrisen i 2014-2015 og til sist pandemien i 2020. Alle tre ble møtt med tiltak som beskyttet eksisterende næringsliv, istedenfor å stimulere frem nye løsninger i eksisterende og nye bedrifter. Resultatet var at vi landet på beina i krevende tider – men på nøyaktig samme sted som vi stod før krisen. Imens rykket de skandinaviske vekstvinnerne stadig lenger fra oss.

Den norske næringsstrukturen gir oss en dobbel omstillingsutfordring: Alle land må legge om energisystemet fra fossilt til fornybart. Norge må samtidig bygge nye næringer som kan holde velferdsstaten ved like når verden slutter å kjøpe vår viktigste eksportvare. Derfor trenger vi målrettede tiltak for dette nye næringslivet. De bør blant annet inkludere å kutte i milliardsubsidiene til det råvarebaserte næringslivet og å gjøre næringspolitikken teknologinøytral i stedet for å belønne enkelte næringer med CO2-kompensasjon og redusert elavgift.

Det er under ett år igjen til stortingsvalget, og bare litt over fem år til vi skal ha nådd ambisiøse 2030-mål for både klimakutt og ny eksport. Det haster med å gjøre de riktige valgene. Nå har vi muligheten.