Perspektivmeldingen: Flere i jobb krever reell inkludering

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge. 

SYNSPUNKT. Perspektivmeldingen 2024 gir oss et nødvendig innblikk i utfordringene Norge står overfor i de kommende tiårene, med en aldrende befolkning, synkende fødselsrater og økt behov for helse- og omsorgstjenester.

Regjeringens mål om å få 150.000 flere nordmenn i arbeid innen 2030 er en økonomisk nødvendighet, men også et spørsmål om sosial rettferdighet og inkludering. Dette krever en bredere forståelse av bærekraft som omfatter mer enn miljøvern; det handler også om mennesker og samfunn.

I min karriere som toppleder, styreleder og konsulent har jeg ofte observert at Norge har en tendens til å overse den sosiale komponenten i ESG (Environmental, Social, and Governance). Den sosiale komponenten nedprioriteres ofte til fordel for miljø og styring, men ekte bærekraft handler også om inkludering av mennesker som står utenfor arbeidslivet – syke, uføre, personer med funksjonsnedsettelser og de med minoritetsbakgrunn. Dette er avgjørende for å øke landets produktivitet.

Mangfold og inkludering har blitt en del av det moderne ledelsesmantraet, men ofte er det lite mer enn en illusjon. Det er på tide å rive ned fasaden av «mangfolds-mantraet», som altfor ofte blir brukt som et strategisk verktøy for å forbedre selskapets image, snarere enn å bryte ned barrierer. Selv om vi feirer hver kvinne eller person med minoritetsbakgrunn som når lederposisjoner, ignorerer vi de systemiske problemene som fortsatt hindrer reell inkludering.

For å oppnå regjeringens mål, må vi forstå bærekraft i et bredere perspektiv. Norge har en sterk tradisjon for sosialt ansvar, men ved å innføre prinsippene i EUs sosiale taksonomi kan landet videreutvikle sin tilnærming til sosial bærekraft og øke produktiviteten. Dette innebærer inkludering av alle samfunnsgrupper, fra personer med nevrodiversitet og funksjonsnedsettelser til innvandrere og eldre arbeidstakere.

Nevrodiversitet og funksjonsnedsettelser utgjør en verdifull del av samfunnsmangfoldet. Det handler om å anerkjenne og verdsette de unike evnene til mennesker med ulike nevrologiske forhold som autisme, ADHD og dysleksi, samt de med fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser. Ved å tilrettelegge arbeidsplasser og offentlige rom for ulike behov, samt bekjempe diskriminering og stigma, kan Norge styrke sin sosiale bærekraft.

Innvandring er også en kritisk komponent. Mange høyt kvalifiserte innvandrere står utenfor arbeidslivet på grunn av strukturelle barrierer som diskriminering, språkbarrierer og manglende anerkjennelse av utenlandske kvalifikasjoner. Ved å skape inkluderende strukturer som anerkjenner og utnytter innvandreres kompetanse, kan Norge sikre et mer inkluderende arbeidsliv og et mer bærekraftig samfunn.

Aldersdiskriminering er en annen utfordring som må tas på alvor. Med en aldrende befolkning er det essensielt å inkludere og verdsette eldre arbeidstakere. Selv om seniorer har betydelig erfaring, blir de ofte oversett i arbeidsmarkedet. Ved å bekjempe aldersdiskriminering, tilrettelegge arbeidsplasser for eldre arbeidstakere og endre samfunnets holdninger til aldring, kan Norge sikre et mer inkluderende og bærekraftig arbeidsliv.

For å videreutvikle sosial bærekraft bør Norge:

• Integrere sosial bærekraft i nasjonal politikk: Dette vil sikre at sosiale aspekter prioriteres på lik linje med økonomisk og miljømessig bærekraft. For eksempel kan økt sysselsetting blant mennesker med funksjonsnedsettelser gi store samfunnsøkonomiske gevinster.
• Støtte bedrifter i sosial bærekraft: Gjennom incentiver og støtte kan myndighetene hjelpe bedrifter med å tilpasse seg sosiale bærekraftsstandarder, noe som er viktig i lys av den demografiske utviklingen i Norge.
• Øke bevisstheten rundt sosial bærekraft: Utdanning, kampanjer og samfunnsengasjement er avgjørende. Det må settes fokus på systemfeil som fører til at mange unge faller ut av utdanningssystemet.
• Investere i forskning og utvikling: Teknologisk innovasjon kan fremme sosial inkludering, spesielt for personer med funksjonsnedsettelser.

En viktig del av debatten om Norges fremtidige økonomi er betydningen av lokalt næringsliv, særlig i distriktene. Lokale eiere som investerer i sine samfunn, bidrar til stabilitet og vekst ved å sikre at verdiene reinvesteres lokalt. Lars Oscar Øvstegård, en lokal næringsdrivende, har opplevd hvordan formuesskatten hindrer nyinvesteringer og sysselsetting. Når kapital bindes i skatter istedenfor reinvesteringer, mister distriktene vekstmuligheter. Forskning fra Sverige og Danmark viser at fjerning av formuesskatten førte til økt økonomisk aktivitet i disse landene.

Norge har potensialet til å få 150.000 flere i arbeid innen 2030, men det krever at vi inkluderer alle i samfunnet. Ved å anerkjenne mangfoldet i befolkningen og skape inkluderende strukturer, kan Norge styrke sin posisjon som en foregangsnasjon innen bærekraft. Dette krever at sosial bærekraft integreres i nasjonal politikk, at bedrifter støttes i bærekraftige praksiser, og at utdanning og innovasjon prioriteres. Lokalt eierskap og rettferdige skatteregler er også avgjørende for å sikre nasjonal økonomisk bærekraft.