Tor W. Andreassen: Danmark satser der Norge holder igjen

Tor W. Andreassen er professor i innovasjon, Norges Handelshøyskole.

SYNSPUNKT. I løpet av det siste tiåret har Danmark etablert seg som en ledende innovasjonsnasjon, mens Norge faller på Global Innovation Index (GII) – ned fra 19 plass i 2023 til 21 plass i 2024. At våre Nordiske naboer ligger blant topp ti, setter dette i perspektiv.

En ti-på-topp sammenligning med 2008 og 2024 av Norges og Danmarks mest verdifulle selskaper viser at mens danskene har fått frem flere digitale selskaper med en betydelig verdistigning, har Norge stort sett de samme ti på topp selskapene i 2008 som i 2024 – og de har stort sett samme børsverdi. 

Hva er det Danmark gjør riktig, og hvorfor har Norge, til tross for solide økonomiske ressurser, valgt å holde seg til en mer konservativ vei?

Et tydelig eksempel på Danmarks offensive satsing er byggingen av landets største AI-superdatamaskin, Gefion, som vil være blant de største av sitt slag i verden. Gefion-prosjektet er resultatet av et unikt samarbeid mellom teknologi-giganten Nvidia, det danske legemiddelfirmaet Novo Nordisk, og Danmarks Eksport- og Investeringsfond. Det Danske Senter for AI Innovasjon, som skal drifte maskinen, vil støtte forskning og innovasjon innen kvante-computing, ren energi, bioteknologi og flere andre fremtidsrettede områder. 

Selv det danske kongehuset har gitt sin støtte til prosjektet, noe som viser en samlet nasjonal vilje til å fremme teknologiutvikling.

Denne typen samarbeid er typisk for Danmark, som har vært en pioner i å fremme hva som kalles «triple helix»-modellen, hvor offentlig sektor, privat sektor og akademia jobber mot felles mål. Denne modellen viser hvordan man kan bygge varige innovasjonssystemer som binder sammen samfunnsaktører for å skape verdier som gagner både næringslivet og samfunnet. Norge har til gjengjeld en tendens til å arbeide mer sektoreksklusivt, og innovasjon innen teknologisk avanserte områder skjer ofte uten tilsvarende statlig oppbakking.

En stor del av utfordringen ligger i Norges historiske støtte til de etablerte, råvarebaserte næringene, som olje, gass og sjømat, fremfor å satse på nye bransjer. Norge har absolutt de finansielle midlene til å gjøre slike investeringer som danskene, men har likevel ikke prioritert dem. Norges økonomiske styrke kunne brukes til å bygge teknologiske «hubs» eller forskningssentre som kan drive høyteknologisk utvikling på områder som grønn energi, kunstig intelligens, og bioteknologi, men en slik vilje til å ta risiko mangler ofte.

Kynisk kan man si at valget står mellom en stor og sikker utbyttepolitikk og skatteinngang fra «sardinboks-økonomien», og en mindre trygg skatteinngang fra fremvoksende digitale næringer. Beslutningsvegringen kan oppleves som forståelig, men på lang sikt risikerer Norge å sakke akterut i det globale teknologikappløpet.

Danmark viser hvordan risiko og samarbeid på tvers av sektorer kan føre til fremtidig økonomisk vekst og økt nasjonal konkurranseevne. Ved å lære av Danmarks offensive tilnærming kan Norge bygge en økonomi som ikke bare er rik, men også bærekraftig og fremtidsrettet.