Magne Lerø: Beredskapen – øvelsen vi er dømt til å tape

Beredskap kjennetegnes ved at vi, det politiske flertallet eller ledelsen, tror den er god nok, men i ettertid viser det seg at den ikke var det.

Vi kan starte med det norske forsvaret i mellomkrigstiden. Vi var ikke forberedt i det hele tatt på Adolf Hitlers ønske og evne til å føre krig mot demokratiene i Europa. Hadde det ikke vært for kong Haakons vilje til å stå imot Tysklands krav, hadde vi lagt oss på rygg og tyskerne hadde overtatt Norge uten nevneverdig motstand.

LES MER | Her finner du Dagens Perspektivs artikkelserie om beredskapsledelse

Dannelsen av og medlemskapet i Nato etter krigen skjedde ut fra en erkjennelse av at den militære beredskapen hadde sviktet – og at vi nå så Russland som en mulig trussel.

Vi rustet opp under den kalde krigen, og rustet ned etter hvert som dialogen med Russland ble bedre utover på 1980- og 90-tallet. Sovjetunionen falt sammen og vi trodde vi kunne leve i fredelig sameksistens med vår store nabo i øst.

Så ble det krig i Ukraina. Selv om ikke Russland klarer å legge mer enn 20 prosent av Ukraina under seg, har vi etablert forestillingen om at Russland er i rede til å angripe andre land, selv land som er med i Nato.

Så nå må vi ruste opp – og øke beredskapen radikalt.

Norge kan bli det neste landet Putin setter tennene i, er omkvedet. Derfor vil Forsvarskommisjonen at vi hvert år skal bruke flere titalls milliarder mer på Forsvaret. Regjeringen har beina på jorda og sliter med å finne plass til såpass mange milliarder som må til for at vi skal innfri Natos krav om at to prosent av budsjettet skal brukes på forsvar.

Forsvaret er det største beredskapstiltaket i et land. Men på alle sektorer blir kravet til bedre beredskap løftet fram for tiden. Verden er blitt et farligere sted. Det finnes ikke tall på alle katastrofer som kan ramme oss. Så vi må skjerpe oss og berede oss på stadig flere områder.

Vi må også styrke beredskapen slik at det skumle Foxtrot-nettverket ikke får fotfeste på våre breddegrader.

I sommer ble det avdekket at beredskapen mot gedigne mengder regn ikke var god nok øst for fjellene. Vestpå er ikke beredskapen mot sterk vind god nok.

Det er med oss som med andre land i verden; vi er bakpå når det gjelder beredskapen mot klimaendringene. Endringene løper fortere enn oss. Vi halser etter.

Da pandemien rammet i 2020, viste det seg at beredskapen på sykehusene var langt under pari. Det var opplest og vedtatt at den største helsetrusselen vi sto overfor, var en pandemi. Likevel manglet vi smittevernutstyr og respiratorkapasitet. Alle og ingen hadde ansvaret − eller tok ansvaret.

Om beredskapen er nevneverdig mye bedre nå, er ikke godt å si. Vi har i det minste gjort en del dyrekjøpte erfaringer. Det skal mer til før landet stenges ned fordi myndighetene frykter at helsevesenet skal bryte sammen.

Politiets beredskap sviktet under terrorangrepet i 2011. Det tok for lang tid før hjelpen rakk fram til de skadede på Utøya.

Det var ikke det at vi ikke hadde planer. Problemet var at politiets planer ikke ble fulgt da terroren rammet. 22 juli-terroren ble en vekker. Det hjelper ikke å ha planer på papiret. Kjernen i beredskap er praksis.

Beredskap er noe som sitter i fingene og i beina. Beredskap er noe en må trene på.

Det er ikke uten grunn at Forsvaret bruker mye tid på drill, system og øvelse. Hvordan en opptrer om krigen rammer, skal en ikke bare vite, en skal kunne det. Det skal helst skje automatisk.

Beredskapsteori er det etter hvert mange som kan. Om beredskapen er god eller dårlig avhenger av hvor mye det trenes og hvor mye ressurser det bruke på å skaffe til veie alt som trengs.

I praksis er beredskap vanskelig, fordi de er så mye annet som haster og som forventes å bli gjort med en gang. Knapt noe er så fristende å utsette beredskap.

Beredskap handler om å være forberedt på det som kan komme til å skje. Men det viser seg ofte å ikke være tilstrekkelig. Beredskap er i for stor grad rettet inn mot fortiden, og i for liten grad mot det som truer oss i framtiden.

Utviklingen går lynende raskt. Vi sliter med å følge med på de trusselbildene som åpner seg, i alle fall å følge med godt nok til at vi kan etablere en beredskap. Beredskap har en tendens til å komme for seint.

Den beste beredskapen skinner klart i etterpåklokskapens lys.

Når vi har så mange erfaringer for at beredskapen ikke er god nok og at vi oppdager det for seint, skulle en tro vi var i stand til å lære av fortidens forsømmelser. Men slik er det visst ikke.

Men vi kan ikke gi opp. Da er vi virkelig ille ute.