Nå skjer det: Fundamentet i norsk arbeidsliv slår sprekker

KOMMENTAR. Arbeidslivet endrer seg. Det har lenge vært konstatert på Power Point-slides i mang en konferansesal landet rundt. Men vi som er en del av dette arbeidslivet, har egentlig ikke sett så store forskjeller fra år til år. Noen ganger har det vært dårlige tider, andre gode. Og slike konjunkturer får gjerne utslag i lønnsnivået og på hvor trygg jobben din er.

Men selve basisen – politikken, ordningene, lønnsdannelsen, forhandlingene, systemet som sådan – det har holdt seg forbausende stabilt.

Lønn: Først forhandler den konkurranseutsatte industrisektoren, det såkalte frontfaget – så kommer vi andre etter, og må i stort holde oss innenfor det resultatet, eller den rammen, som frontfaget enes om.

Avtaler: En annen greie er at man har egne tariffavtaler som danner utgangspunkt for lønnsfastsettelse og andre goder. Tariffavtalen har bestemmelser om lønn, arbeidstid, vaktlister og bestemmelser om når man har krav på fri med lønn osv.

Sykdom: Dessuten har arbeidstakernes rettigheter og arbeidsgivers plikter ved sykdom vært hugget i stein. Mange politikere og andre «eksperter» har tidvis prøvd seg på argumentet om at «Norge har en altfor god sykelønnsordning, som må endres», men ingen har våget å ta virkelig tak i akkurat den utfordringen.

Men i løpet av denne våren har norsk arbeidsliv endret seg dramatisk.

For å ta det siste først – sykelønnsordningen. «Alle» har vært enige om at sykefraværet og ikke minst antall i arbeidsfør alder som er uføretrygdet, er altfor høyt. Det koster staten milliarder, og bedriftene taper stort på høyt sykefravær blant sine ansatte. I 20 år nå har partene i arbeidslivet jobbet sammen for å redusere sykefraværet gjennom den såkalte IA-avtalen om «inkluderende arbeidsliv». Men resultatene har latt vente på seg. Til høsten går dagens IA-avtale ut på dato, og partene skal forhandle om en ny.

I den forbindelse har LO og NHO snakket sammen. Og LO har kommet til en erkjennelse. «Vi har snudd», sa nestleder Steinar Krogstad, da han sammen med arbeidslivsdirektør Nina Melsom i NHO presenterte hva de to gigantene hadde blitt enige om.

I dag dekker arbeidsgiver sykepengene de første 16 dagene. Deretter overtar Nav. LO og NHO er nå blitt enige om å utrede en ny modell der staten trår til noen dager tidligere, for eksempel etter 12 dager. Dette mot at bedriftene betaler 10 prosent av regningen etter at en ansatt har vært syk i tre måneder.

Dette er nøyaktig hva det berømte Sysselsettingsutvalget under ledelse av økonomiprofessor Steinar Holden foreslo i sin utredning tilbake i 2021. Men den gang sa LO tvert «nei». At LO nå endrer standpunkt, viser hvor utfordrende det er for hele samfunnet at Norge har så pass mange langtidssyke.

Men bare for å ha sagt det: Verken LO eller de andre arbeidstakerorganisasjonene vil høre snakk om at nivået på sykelønnsutbetalingene skal endres. Ei heller de mørkeblå liberalistenes våte drøm om karensdager er det noen vits for politikere å dra fram fra drømmeland.

Men likevel: At arbeidsgivere skal ta mer ansvar for langtidssykefraværet, er noe helt nytt i norsk arbeidsliv. Spørsmålet er om det grepet NHO og LO er blitt enige om holder? Det er langt fra sikkert. Antall langtidssyke øker, og det er psykiske lidelser som er den diagnosen som vokser aller mest. Langtidsvirkninger etter pandemien og tøffere tider i arbeidslivet som sådan får noe av skylda. Skal dette bli bedre trengs det nok enda sterkere medisin enn en justering av arbeidsgivers plikter ved sykefravær. 

Mer nytt og mer krutt så dagens lys i forbindelse med streiken i staten – en konflikt som fortsatt venter på en konklusjon fra Rikslønnsnemda.

Streiken i staten viser med all tydelighet at ting ikke bare er fryd og gammen i norsk arbeidsliv. Akademikerne og Unio har de siste årene hatt sin egen tariffavtale i staten, det samme har LO og YS. Foran årets oppgjør krevde LO kun én avtale, mens Unio og Akademikerne gikk ut i streik for å få beholde sin. Regjeringen, og dermed også staten som arbeidsgiver, er enige med LO og YS, den vil ha de streikende tilbake i folden og i samme tariffavtale som de to andre organisasjonene.

Unio og Akademikerne mener de trenger en egen avtale, hvis ikke vil statsansatte med høyere utdanning bli hengende etter i lønnsutviklingen.

Det som gjør denne saken ekstra interessant, og delikat, er at Unio og Akademikerne til sammen er større enn LO og YS i staten – et flertall av dem som jobber i departementer, direktorater og tilsyn har i dag høy utdanning.

At partiene på borgerlig side faktisk har uttrykt støtte til de streikende i staten, har heller ikke bidratt til å roe gemyttene.

«Vi vil ha lik lønn for likt arbeid», tordner LO.

«Staten setter ikke pris på folk med utdanning», kontrer Unio/Akademikerne.

Sist uke fikk konflikten i staten en ekstra omdreining: LOs medlemmer sa "nei" til den framforhandlede avtalen. En stund fryktet mange at LOs statsansatte nå skule streike, men et taktisk grep fra ledelsen hindret streik inn i sommerferien: LO Stat går med på såkalt frivillig mekling. Det innebærer at Rikslønnsnemda skal vurdere og beslutte deres krav også  i tillegg til Unio og Akademikernes.  Her er situasjonen altså at nemda skal bestemme resultatet for to ulike grupper fagorganiserte som har to vidt forskjellige krav i samme oppgjør. Avtalen LO og YS ble enig med staten om betyr at 75 prosent av lønnen skal forhandles om lokalt. Det mente Unio/Akademikerne var for lite, i tillegg til at de fryktet at avtalen skulle endres nok en gang ved neste korsvei. LOs meddler stemte nei til forslaget fordi de vil at mindre enn 75 prosent av lønnsdannelsen skal skje lokalt. 

Når arbeidstakere er så diametralt uenige, så snakker vi virkelig om brann i rosenes leir. 

By the way: YS har godtatt forhandlingsresultatet, men det har liten betydning nå. 

Den underliggende konflikten handler selvsagt om makten til å sitte i førersetet under lønnsforhandlingene i staten. Og om medlemmer.

LO frykter nok at flere av deres medlemmer i staten kan tenke seg å hoppe over til Unio eller Akademikerne. Og dersom de to forbundene skulle klare å frata LO makten i staten, så kunne kanskje noe lignende skje i privat sektor også?

Hva kan da skje med frontfagsmodellen om noen år? Det er mange arbeidstakere utenfor industrien som er i ferd med å «se seg lei» på at en egentlig nokså liten gruppe arbeidstakere skal «bestemme» rammene for deres lønnsutvikling. Tjenestesektoren sysselsetter mange flere en det de såkalte frontfagene gjør. Snaut 220.000 (8 % av de sysselsatte) jobber i dag i industrien, eller i frontfaget. Til sammenligning jobber rundt 2,1 millioner mennesker – nærmere 80 % – i tjenestesektoren.

Når det er sagt: Frontfagsmodellen regnes som en av norsk arbeidslivs store suksesser, og som et fundament for den norske modellen. Hvis frontfagsmodellen klapper sammen, så risikerer man en lønnsutvikling i Norge med enda større forskjeller og et mye høyere konfliktnivå, kanskje med streikekaos av den typen man kan se på kontinentet.

Verden er i endring, og ikke minst så er Europa i endring – se bare på resultatet av valget på nytt EU-parlament nylig.

Uansett om vi liker det eller ikke: Også norsk arbeidsliv er i endring.

Tilliten mellom arbeidslivets parter i staten er kraftig svekket, og denne mistilliten kan det ta mange år å lege. La oss håpe at alle besinner seg akkurat nok til at det gode ved den norske modellen ikke går tapt i kampen for det stadig flere ulike grupper på stadig ulike måter mener er rettferdig.