Cathrine Løchstøer: Ny EU-kommisjon i startgropen

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon. 

SYNSPUNKT. Den nye kommisjonen får seks visepresidenter, hver med ansvar for brede saksområder. Av disse er fire kvinner og to menn. Dette er von der Leyens måte å kompensere for en viss underrepresentasjon av kvinnelige kommissærer på. Hun hadde på forhånd lovet lik kjønnsfordeling på porteføljene, men kom ikke utenom en liten overvekt av menn blant kommissærene.

Den nye strukturen gir også presidentskapet bedre mulighet til å håndtere flere gjensidig overgripende sakskomplekser, som det bare blir flere av. I EU henger veldig mye sammen med veldig mye annet.

Kommisjonens indre liv er alltid litt vanskelig tilgjengelig for pressen, og dermed enda mer for «vanlige» EU-borgere. Vanskeligere å få oversikt over enn både Parlamentet og Rådet, som består av stats- og regjeringssjefene i EU-landene. De avgjørende beslutningene som tas på høyeste hold, er forberedt av Kommisjonen, der mye av tautrekkingen allerede har foregått. Det er i kommissærenes staber man finner svar på hvilken retning sakene beveger seg i, og kontakter der er levebrødet for de mange tenketankene som fortløpende analyserer EUs virksomhet.

Kommisjonen er valgt for fem år, og om to år skal den legge fram det neste EU-budsjettet, som også strekker seg over fem år. Derfor er de to første årene av den nye Kommisjonens liv svært viktige. I tillegg står regjeringene i Frankrike og Tyskland i hver sin vanskelige politiske situasjon hjemme, og flere andre EU-land går også gjennom en periode med stor politisk uro. I tillegg har flere rutinerte kommisjonsmedlemmer forlatt Brussel ved denne parlamentsperiodens slutt.

Ursula Von der Leyen, derimot, går inn i sin andre periode som en rutinert politisk aktør med et stort spillerom.

Utfordringene er likevel mange og store. EUs industri- og miljøpolitikk vil stå høyt på Kommisjonens dagsorden. Unionens konkurransekraft er langt fra slik den kunne og burde være, ifølge kritikere både innenfor og utenfor EU. Det er dette tidligere president i Den europeiske sentralbanken og italiensk statsminister Mario Draghi nylig tok fatt i, gjennom en omfattende rapport som har vakt svært stor oppmerksomhet og interesse.

Krigen i Ukraina har aktualisert den franske drømmen om et forsvarspolitisk- og forsvarsindustrielt samarbeid i EU. Frankrike har tidligere vært nokså alene om å nære slike ønsker og håp. Men dette er i ferd med å endre seg. Viljen til å supplere NATO-samarbeidet med andre former for samarbeid på det sikkerhetspolitiske området i bred forstand, er sterkere enn på flere tiår.

Også migrasjonspolitikken vil få stor oppmerksomhet de neste årene. EU-parlamentet har fått mange nye medlemmer fra partier på ytre høyre fløy. Et av dem er Magnus Brunner fra Østerrike, som skal lede Kommisjonens arbeid med innvandringsspørsmål. Brunner, som til nå har vært finansminister i hjemlandet, er medlem av det svært fremmedfiendtlige partiet ÖVP.

Blant von Leyens mer omstridte utnevnelser er også den italienske utenriksministeren, Raffaele Fitto, som kommer fra den italienske statsministeren Giorgia Melonis parti Frattelli d’Italia. Som visepresident i Kommisjonen får han det overordnede ansvaret for koordinering av Kommisjonens mange politiske utspill og reformforslag.

Både han, Brunner og andre kommissærer på utenriks- og sikkerhetsområdet vil imidlertid måtte samarbeide med den nye sjefen for EUs utenrikspolitikk, Kaja Kalas, frem til nå statsminister i Estland. Hun har lite til felles med Brunner, Fitto og deres meningsfeller i det nye parlamentet.

Også spanske Teresa Ribera, som blir visepresident med ansvar for «det grønne skiftet» i EU, hører til på venstresiden. Hun kommer fra det spanske sosialistpartiet og hadde samme ansvar i den utgående Kommisjonen. Ribera har en lang karriere bak seg som spansk statsråd.

Overordnet lener den nye kommisjonen seg likevel mot høyre. EU-parlamentet anno 2024 har flere representanter for ytre høyre enn noe tidligere parlament. Dette reflekteres nødvendigvis i von der Leyens valg av kommisjonsmedlemmer. Hun kommer selv fra det konservative/kristeligdemokratiske partiet PPE (Europeisk Folkeparti) i forsamlingen.

Alle de nyutnevnte kommissærene må godkjennes av Parlamentet, og det vil ikke være første gang hvis én eller flere av dem blir avskjediget før de har begynt. I så fall må von der Leyen lete etter erstatninger.

Mange kommentatorer i europeisk presse peker på at Ursula von der Leyen har lagt opp til en kommisjon der hun selv vil kunne ha god kontroll. Enkelte hevder at hun omgir seg med «ja-menn». Flere av de tyngste kommissærene fra den utgående Kommisjonen har ikke stilt til gjenvalg.

Men bare én har gjort det klart at han ikke ville kunne samarbeide videre med von de Leyen – den franske kommissæren for industripolitikk, Thierry Breton. Han er erstattet av den avtroppende utenriksministeren i Frankrike, Stéphane Séjourné.

Ursula von der Leyen er et arbeidsjern. Det kan man i alle fall slå fast, og det er ikke nødvendigvis en negativ kvalifikasjon i dagens Europa.