Cathrine Løchstøer: Svekket president må endre spillereglene

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

President Emmanuel Macron utlyste valg på ny nasjonalforsamling i juni, tre år før tiden, som følge av valget på nytt EU-parlament. Dette valget, 1. og 6. juni, ga høyrepopulistene i Marine Le Pens parti Nasjonal Samling (Rassemblement National, RN) over dobbelt så stor oppslutning som hans eget parti, Gjenfødelse (Renaissance).

På lånt tid

Resultatet av nyvalget var ikke godt nytt for presidenten, men heller ikke for RN eller noen andre. Nasjonalforsamlingen fikk en sammensetning som ikke ga noe klart regjeringsgrunnlag. Men Den nye folkefronten (NFP, Nouveau Front Populaire) som ble etablert i all hast like før valget av tre partier fra sentrum-venstre til ytre venstre, fikk flest mandater. Alliansen mente seg derfor berettiget til å danne regjering, slik situasjonen ville vært dersom Frankrike hadde hatt et rendyrket parlamentarisk styringssystem.

Men det har ikke Frankrike, og president Macron ville ikke be NFP danne regjering. Samtidig gjelder fortsatt et berøringsforbud overfor RN i fransk politikk på nasjonalt plan, og Macron henvendte seg derfor til en sammensatt gruppe av konservative og sentrumspartier, herunder sitt eget.

Statsministeroppdraget gikk til en kjent og prominent høyrepolitiker fra partiet Republikanerne (Les Républlcains), Michel Barnier. Han presenterte sin regjering lørdag kveld, med medlemmer fra hele spekteret av sentrumspartier og stuerene høyrepartier.

«Taper-regjering»

Alle partiene som er representert i den nye regjeringen har færre plasser i Nasjonalforsamlingen enn sentrum/venstre-alliansen NFP og Le Pens RN. Derfor var den første kommentaren fra NFPs leder, Jean-Luc Mélenchon: – Vi får se å bli kvitt denne taper-regjeringen så fort som mulig.

Marine Le Pen har inntatt en mer avventende holdning, og sier at regjeringen vil bli vurdert etter fortjeneste – trolig først og fremst hvordan den forholder seg til spørsmålet om innvandring og innvilgelse av statsborgerskap for utlendinger i Frankrike.

De fleste øvrige grupper og partier er representert i Barniers regjering, som har fått et overordnet konservativt preg. Det skyldes ikke minst at Barnier har tatt sjansen på å inkludere en velkjent politiker fra den delen av høyresiden som legger vekt på tradisjonelle franske verdier og «identitetsspørsmål», Bruno Retailleau. Han har fått den svært tunge innenriksminister-posten. Hans høyretradisjon har i mange tiår vært en faktor i fransk politikk og spiller av og til på temaer som appellerer til RNs velgere.

Retailleau’s verdisyn er også representert ved den nye forbrukerministeren, Laurence Garnier, som går mot den tre år gamle loven som forbyr «konverterings-terapi» for homofile og mot den nye loven som grunnlovsfester retten til selvbestemt abort og som ble vedtatt tidligere i år. Dette har ikke gått upåaktet hen i et land der både stats- og utenriks-minister i den avgåtte regjeringen, Gabriel Attal og Stephane Séjourné, er åpent erklært homofile.

Hollandes erkjennelse

På de sentrale postene som økonomi- og industriminister og budsjett- og finansminister har Barnier plassert to menn i 30-årene, henholdsvis den 33 år gamle Antoine Armand og den 39 år gamle Laurent Saint-Martin. Disse to har allerede arbeidet i Finansdepartementet under ledelse av Bruno Le Maire, som har vært finansminister like lenge som Macron har vært president – siden 2017.

De to som nå skal erstatte ham, har ikke så lite til felles med den unge Macron som kom fra dette departementet til Elysée-palasset under tidligere president François Hollande, og som meget raskt kastet seg inn i nasjonal politikk med stort hell. Først som president-rådgiver og deretter som finansminister. Så suksessfull var Macrons inntreden i politikken at Hollande, som hører til i Sosialistpartiet, valgte å ikke stille til gjenvalg som Macrons motkandidat i presidentvalget det året.

Men nå er Hollande igjen på banen, etter flere år utenfor politikken som han blant annet har brukt til å skrive bøker. Hollande er en utpreget humoristisk politiker og har en stor tilhengerskare i Sosialistpartiet. Han blir nå å finne i Nasjonalforsamlingen på sosialistbenken og har ikke mye til overs for måten Macron håndterer politikken på. I sin bok om å forlate makten, «Maktens lærdommer» (Les Leçons du Pouvoir) fra 2018, skriver han om det han plutselig forsto da Macron var blitt president: «Den nye presidenten er ikke ute etter samarbeid, å finne et felles politisk grunnlag (...) Det han tar peiling på, er ikke tilnærming (til andre politiske partier). Det er absorbering. Da jeg forsto dette, bemerket jeg overfor ham at en statsminister uansett alltid vil forsøke å ha en egen politisk eksistens, fordi han per konstitusjonell definisjon har flertallet bak seg. Kanskje han kommer til å huske denne advarselen en dag».

Parlamentarisme?

President Macron har med sin nye regjering gjort et forsøk på å komme unna den parlamentariske matematikken som er en selvfølge i mange andre sammenlignbare land.

Er Frankrike et parlamentarisk demokrati? har mange spurt seg i det siste, mens Macron har forsøkt å finne grunnlag for ikke å utnevne en regjering utgått av et flertall i Nasjonalforsamlingen. Han har funnet grunnlaget i en samling partier som ikke på forhånd har inngått noen valgallianse. Mange av dem har vært svært tvilende til å gå inn i regjeringen.

Men regjeringen sitter på sine konkurrenters nåde og kan felles når som helst. Å unngå dette blir en umiddelbar utfordring for statsminister Barnier og president Macron. De sentrale stridspunktene blir hva som skal gjøres med Frankrikes rekordstore underskudd på statsbudsjettet og spørsmålet om å øke skatteinngangen, og, enkelt sagt, forholdet mellom by og land der bygda føler seg glemt og forsømt når det gjelder infrastruktur og velferd.

Men kanskje vel så sentralt vil spørsmål som knytter seg til energipolitikken stå, ikke minst fordi dette temaet vil blir et vesentlig satsingsområde for den nye EU-kommisjonen. Ministeren for dette fagfeltet i Barniers regjering er Agnès Pannier-Runacher fra Macrons eget parti. Hun får ansvaret for å fortsette gjennomføringen av «det grønne skiftet» og vil måtte forsvare Frankrikes ønske om å satse videre på atomkraft.

Den toneangivende franske avien Le Monde omtalte i helgen kulturminister Rachida Dati som den største tungvekteren fra Barniers eget parti LR i den nye regjeringen. Det lover ikke nødvendigvis godt for den nye regjeringen. Men hun kan kanskje tjene som rollemodell: Hun er en overlever som har byttet spor og politisk tilhørighet mange ganger, og som har en tendens til å dukke opp igjen når man tror løpet må være kjørt.