Erlend Vestre: Kan kriser være politikernes beste venn?

Erlend Vestre er sjefskonsulent i Devoteam Norway.

SYNSPUNKT. Milton Friedman, en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike økonomer, hevdet at reelle endringer kun skjer når akutte kriser med uungåelige konsekvenser skaper et handlingsrom. I slike øyeblikk kan klare og tilgjengelige idéer bli raskt implementert. Denne innsikten viser hvordan samfunn og institusjoner kan omstille seg når dagens rutiner ikke lenger strekker til.

Ukraina og forsvarsbudsjettet

Krigen i Ukraina viser hvordan en krise kan skape et politisk taktskifte. Før invasjonen var norsk forsvarsevne anerkjent som mangelfull, og vanskelig å prioritere foran velferdstiltak. Russlands angrep endret dette ved å skape akutt forståelse av trusselen mot Europas stabilitet og Natos sikkerhet, og gjorde Natos krav om 2 % av BNP til en politisk nødvendighet. Dette legitimerte raske budsjettøkninger og prioriteringer, og anbefalinger fra tidligere forsvarsstudier lå klare for implementering.

Det digitale taktomslaget i forbindelse med pandemien er et annet eksempel på hvordan akutte kriser utløser vilje til radikale endringer.

Men er Ukraina-krigen eller pandemien unik i sin evne til å utløse endring, eller finnes det andre potensielle krisescenarier som kan skape lignende taktskifter i offentlig sektor? Friedmans innsikt peker på i retning av to relevante kandidater: helse- og omsorgssektoren og klimaomstilling.

Helse- og omsorgssektoren 

Ifølge Helsepersonellkommisjonen (februar 2023) vil behovet for helseårsverk øke med 40 % innen 2040 i et arbeidsmarked der den samlede kapasiteten vil gå ned. NHO advarer i rapporten «Morgendagens helse- og omsorgstjenester – Scenarioer for 2040» (desember 2024) om at manglende rekruttering kan føre til kollaps i sektoren. Valgerd Svarstad Hauglands trakk seg som statsforvalter i 2024, grunnet alvorlig svikt i saksbehandlingen på helseområdet, hvor utilstrekkelig kapasitet var en av årsakene. Det illustrerer risikoen for en nasjonal krise uten styrking av kapasitet og systemer. Likevel uteblir tilstrekkelige tiltak.

Hvis sykehjem stenger på grunn av personalmangel, eller hvis mange pasienter dør fordi det ikke finnes helsepersonell nok, vil det skape et betydelig press fra befolkningen mot politikerne, som igjen kan presse frem større endringer.

Klimaomstilling

Norge står overfor utfordringer som energikapasitet, ekstremvær og internasjonale forpliktelser. Ekstremflom som skyller bort veier, hjem og arbeidsplasser, og med det livsgrunnlaget til tusenvis, kan avsløre svakheter i dagens beredskap og utløse vilje til radikale tiltak. Det har vært heftig debatt om vindkraftutbygging på land og til havs, blant annet i kjølvannet av Fosen-saken. Økende strømpriser og uforutsigbart vær kan overkjøre tidligere motstand mot vindkraft.

Varsko her!

Akutte og alvorlige kriser krever rask gjennomføring av tiltak som bryter med gjeldende modeller. Men skal vi akseptere at kriser utnyttes til å presse frem endringer uten å vurdere konsekvensene? Kriser kan mobilisere ressurser, men kan også føre til kortsiktige løsninger som ikke adresserer de underliggende problemene. Dessuten kan de forsterke eksisterende ulikheter og svekke demokratiske prosesser. Et eksempel er at demokratisk kontroll settes til side for å øke gjennomføringsevnen, noe som var en del av debatten under og etter pandemien.

Endringer krever ikke alltid en krise. Gradvise reformer kan være både billigere og mindre krevende, slik som Strukturreformen i Danmark i 2007 eller Pensjonsreformen i Norge. I tillegg kan det vise seg at krisene er av mer permanent karakter, som klimaendringer eller digital trussel, og da blir behovet for kontinuerlig tilpasning viktigere enn sjokkterapien Friedman mener at «poenget med kriser som kilde til endringer er likevel at de kan løse opp i en ‘fastlås’ og utilstrekkelig forståelse av hvor kritiske utfordringene og behovet for handling er». Kriser endrer med andre ord prioriteten til de behov og hensyn som må tas.

Lærdom fra tidligere erfaringer

Norge er kjent for sitt konsensusorienterte politiske system, der mange aktører, fra fagforeninger til interesseorganisasjoner og politiske partier, har en stemme i beslutningsprosessene. Bred involvering og støtte er i mange sammenhenger en stor fordel når endringer skal gjennomføres, men kan være en utfordring når radikale og raske endringer er påkrevd. Det virker som om det må en akutt krise til for å mobilisere for nødvendige tiltak innenfor helse- og omsorg og klimaomstilling.

Erfaringene fra Ukraina-krigen viser at politiske prioriteringer kan skifte raskt når en krise blir tilstrekkelig synlig og presserende. For helse- og klimaområdene kan en lignende dynamikk oppstå, der offentlig oppmerksomhet og politisk vilje samles om løsninger som allerede ligger klare, men som krever sterkere gjennomføringskraft. Kjente løsninger, som restrukturering av helsevesenet, og obligatorisk teknologiintegrasjon, som er gjennomført i Estland finnes – men tilstrekkelig politisk vilje og evne mangler.