Varsling er neppe den medisinen man bør bruke i alle tilfeller. I noen tilfeller vil både varsler, arbeidsgiver og samfunnet være best tjent med alminnelig, gammeldags kritikk, skriver Vidar Strømme.

Foto

iStock/FangXiaNuo

Synspunkt | Vidar Strømme: Varsling – tvangstrøye for ytringsfriheten?

Publisert: 17. november 2023 kl 08.15
Oppdatert: 17. november 2023 kl 10.15

Vidar Strømme er mangeårig advokat, med blant annet erfaring fra ytringsfrihetssaker. Han er nå fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter. Artikkelen er uttrykk for hans personlige synspunkter.

Foto

NIM

SYNSPUNKT. ­Det er vanlig å oppfatte varsling som en forlengelse av den alminnelige ytringsfriheten. Som en særlig sterk ytringsfrihet på arbeidslivets område, hvor den som varsler både kan si mer enn ellers, og dessuten har et sterkt vern for sine ytringer.

Slik er det ofte. Godt varslervern er svært viktig, og et betydelig fremskritt i arbeidslivet. I særdeleshet gjelder det når den som fremmer kritikk kan bli utsatt for mottiltak. Men varsling kan også tenkes å ha negative effekter for den alminnelige ytringsfriheten.

Betente temaer

De varslingssakene som går galt, gjelder ofte betente temaer. Varsleren mener for eksempel at bedriften er preget av ukultur. Hen jobber for eksempel som lege på et sykehus og mener at ledelsen prioriterer grunnleggende feil, liv kan stå i fare. Kanskje jobber varsleren i politiet og mener at etterforskningen i en sak eller type saker etterforskes uriktig. En professor mener at eget fagfelt nedprioriteres, eller at universitetsledelsen er ideologisk forblindet og vil forske på meningsløsheter.

Varsler om slike forhold, angitt som normbrudd, medfører av og til konflikter hvor varsleren opplever å ikke få den beskyttelsen som loven gir inntrykk av. Varsleren blir ikke bare forbauset, men får kanskje både karriere og helse ødelagt.

Dersom man havner i en slik situasjon, kan det være nyttig å tenke over om man er best tjent med å bruke sin alminnelige ytringsfrihet i stedet for å varsle. Den tradisjonelle, alminnelige ytringsfriheten er beskyttet i Grunnloven og gir også et godt vern. I noen tilfeller er det enklere og mer effektfullt å «ytre» det man har å si i stedet for å «varsle» om det. Varsling er ofte et dårlig utgangspunkt for den meningsutvekslingen som vi i andre sammenhenger setter vår lit til, som motor for forbedringer i samfunnet.

Saken fortsetter under annonsen

Samfunnet har stort behov for kritiske ytringer fra de som kjenner virksomheten best.

I noen tilfeller er det enklere og mer effektfullt å «ytre» det man har å si i stedet for å «varsle» om det

Speilvendingsprinsippet

Den alminnelige ytringsfriheten er vernet i Grunnloven § 100. Et vesentlig poeng med dette vernet er at det er enkelt å forstå. Alle kan i utgangspunktet si og skrive alt om hva de lyster, hvis ikke noen få og enkle tester setter grenser for friheten.

Den første testen er om det finnes en lovbestemmelse som forbyr ytringen. Det har man eksempelvis i reglene om hatefulle ytringer, ærekrenkelser, trusler og diskriminering. Som borger forventes man å skjønne dette, og ikke drive med denslags.

Men forbud må også være i tråd med de verdiene som står i Grunnloven, for å være gyldige. Disse verdiene er sannhetssøken, demokrati og individets utvikling. Og så må dette avveies; bare forholdsmessige inngrep i ytringsfriheten godtas.

Det skal mye til for å akseptere inngrep i ytringsfriheten. Den europeiske menneskerettsdomstol har i flere dommer sagt at man kan «offend, shock or disturb», Høyesterett har sagt at bare kvalifisert krenkende ytringer kan anses som hatefulle, og Sivilombudet at lojalitetsplikten i arbeidsforhold ikke skal hindre uønskede og ubehagelige ytringer. Den som bruker sin ytringsfrihet innenfor disse vide rammene, er også vernet mot sanksjoner i arbeidslivet. Man kan tale på et møte, skrive brev til ledelsen, skrive et leserinnlegg i en avis eller ytre seg på sosiale medier. Man kan være ubehagelig og plagsom, uten at det er ulovlig.

Saken fortsetter under annonsen

Reglene om varsling er annerledes og mer kompliserte. Mens Grunnloven er skrevet slik at det er inngrepene i ytringsfriheten som må begrunnes, er varslingsreglene skrevet slik at man ikke kan varsle hvis ikke visse vilkår er oppfylt. Disse vilkårene fremgår av loven. Varsling er begrenset til visse temaer. Det må dreie seg om «kritikkverdige forhold», typisk brudd på rettslige eller etiske normer.

Reglene stiller også krav til hvordan varsleren må gå frem. Dette er regulert forskjellig avhengig av om det varsles internt, til tilsynsmyndigheter eller til medier. I noen tilfeller stilles krav til aktsom god tro, og at temaet har allmenn interesse. Reglene bestemmer også hvordan arbeidsgiver så skal gå frem, og oppstiller forbud mot gjengjeldelse. Ved alle disse kriteriene kan det oppstå vanskelige grensedragninger, som ved all jus. Det er ikke lett å orientere seg i dette, og den potensielle varsleren kan ha lest andre varsleres skjebne i mediene. Hva gjør man da?

Flertallet i det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2018 vurderte nye varslingsregler mente (side 149) at denne måten å regulere på, var en «speilvending» av ytringsfriheten. Det kan være en pedagogisk utfordring hvis borgerne tror at man må tie hvis vilkårene for varsling ikke er oppfylt. Slik er det nemlig ikke.

Man kan være ubehagelig og plagsom, uten at det er ulovlig

TEMA: Ytringsklima

Ytringsfrihet bør finne sted − men kanskje ikke på jobben?

Ytringsfrihet engasjerer. Debatten når gjerne store høyder hver gang noen mener at deres rett til å ytre seg blir innskrenket. For ikke å snakke om hvis noen føler seg «krenket».

«Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag», konstaterer Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin rapport i fjor høst. Samtidig heter det om arbeidslivet:  «... det er urovekkende at mange arbeidstakere og fagpersoner legger bånd på seg eller helt lar være å delta i den offentlige debatten, og … enda flere arbeidstakere vurderer ytringsbetingelsene som dårlige». 

Dagens Perspektiv presenterer artikkelserien «Ytringsklima på jobben»:

Hvordan virker egentlig varslingsregler?

Varslingsreglene er gitt for å beskytte varslere på beste måte. Det er en vanlig oppfatning at når man gir lover, så endres virkeligheten slik man har planlagt gjennom loven. Dessverre er det ikke alltid slik. Utilsiktede konsekvenser og uberegnelig menneskelig atferd kan forstyrre, resultatet kan til og med bli det motsatte av hva man ønsket. Dette er ikke overraskende for retts-sosiologer som studerer hvordan jus egentlig virker. En av de mest kjente undersøkelsene av slikt i Norge er fra 1952, og konkluderte med at en lov om arbeidsvilkår for hushjelper knapt hadde hatt noen virkning i det hele tatt.

Saken fortsetter under annonsen

En tilsvarende undersøkelse er etter det jeg vet ikke foretatt om varslingsregler. Men ut fra de erfaringene vi generelt har, er det mulig å oppstille noen spørsmål som bør undersøkes nærmere:

  • Kan varslingsreglene oppfattes slik de er hovedreglene om ytringsfrihet i arbeidslivet, og stort sett avgjør hva man kan komme med av kritikk?

  • Når varsling per definisjon gjelder kritikkverdige forhold; kan et varsel oppfattes som et sterkere angrep enn kritiske ytringer uten en slik merkelapp?

  • Kan varsling eskalere konflikter til høyere nivåer enn om den samme kritikken fremsettes på annen måte?

  • Kan man forvente at varsling ikke møtes med mottiltak, uansett forbud, dersom varslingen utfordrer virksomheten på grunnleggende måte?

  • Kan varsleren oppleve alvorlig sosial og menneskelig belastning, selv om aktørene er kjent med varslingsreglene, og i hovedsak forsøker å overholde dem?

  • Kan det forekomme at fagforeningen ikke støtter varsleren?

  • Kan varsling fremstå som så vanskelig og risikabelt at man lar vær å varsle, eller ytre seg på annen måte?

  • Medfører varslingsreglene at allmenheten får mindre informasjon om kritikkverdige forhold enn det man ellers ville fått?

Selv uten forskning er det nærliggende å tro at noen av spørsmålene må besvares med «ja». Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal ha varslingsregler. Men varsling er altså neppe den medisinen man bør bruke i alle tilfeller. I noen tilfeller vil både varsler, arbeidsgiver og samfunnet være best tjent med alminnelig, gammeldags kritikk.