Fatemeh Ekhtesari har betalt prisen for å ytre seg. I dag lever hun som fribyforfatter på Lillehammer, er fortsatt engasjert i kampen mot regimet i Iran. Foto: Linda Bournane Engelberth | Aschehoug

Fatemeh Ekhtesari har betalt prisen for å ytre seg. I dag lever hun som fribyforfatter på Lillehammer, er fortsatt engasjert i kampen mot regimet i Iran.

Foto

Linda Bournane Engelberth | Aschehoug

Publisert: 17. november 2023 kl 09.25
Oppdatert: 17. november 2023 kl 10.16
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.

Magne Lerø: Ytringsfrihet − ansvar og begrensinger

­Myndighetene i Iran tålte ikke meningene til Fatemeh Ekhtesari, jordmor, forfatter og aktivist. Det skal ikke så mye til. Hun visste at hun risikerte fengsel om hun ikke rettet seg etter myndighetenes påbud, men nektet å la seg true til taushet. Hun ble fengslet, forhørt og måtte møte i retten for å få sin dom. Dommen lød på elleve og et halvt år i fengsel og 99 piskeslag.

En så lang fengselsstraff og så mange piskeslag visste hun ikke om hun ville overleve. Hun klarte å rømme før straffen skulle fullbyrdes. I dag lever hun som fribyforfatter på Lillehammer. Hun skriver fortsatt bøker og er engasjert i kampen mot regimet i Iran.

Fatemeh Ekhtesari har betalt prisen for å ytre seg − og det i et land hvor de ikke har ytringsfrihet.

Hun er ikke alene. Det er tusenvis av mennesker som setter eget liv og helse i fare ved å kritisere myndighetene. Flere kan det bli, for demokratiet som ytringsfriheten baserer seg på, svekkes i land etter land.

I de vestlige demokratier er det domstolene som trekker grensene for ytringsfriheten. Det er ikke grunnlag for å hevde at ytringsrommet − juridisk sett − er blitt mindre her til lands. Ytringsfriheten står sterkt – og består de prøvene den blir satt på. Det mangler imidlertid ikke på utspill fra interessegrupper og samfunnsdebattanter som vil begrense ytringsfriheten.

Etter 22. juli-terroren i 2011 ble det tatt til orde for å vise ytringsansvar og balansere ytringsfriheten i forhold til det. Det kan være et godt råd, men det treffer på siden. Politikere eller et flertall i samfunnet kan ikke regulere eller trekke grenser for ansvarlig bruk av ytringsfriheten.

Ytringsfrihet er mindretallets rett. Det er avvikernes mulighet. Det betyr å ha lov å mene offentlig det en faktisk mener.

Saken fortsetter under annonsen

Den som vil benytte sin rett til å ytre seg, trenger ikke ta hensyn til andre. Meninger som sårer og krenker er tillatt. Juridisk sett er det den som opplever seg som krenket som eier problemet, ikke den som ytrer seg. Den som ytrer seg, har retten på sin side. Den krenkende må finne seg i det.

Det finnes grenser. Landets sikkerhet kan ikke settes i fare og, som det heter i straffelovens paragraf 185: «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring».

En hatefull ytring defineres gjerne som «å true eller å fremme hat på grunn av hudfarge, etnisk opprinnelse, religion, livssyn, legning eller funksjonsnedsettelse».

Å fremsette trusler regnes også som en hatefull ytring.

I artikkelserien Ytringsklima på jobben har Dagens Perspektiv sett nærmere på hvor domstolene trekker grensen for hva som er diskriminerende eller hatefulle ytringer. Men om en ytring ikke er straffbar, betyr ikke at den skal forsvares. Det er veldig mye det er lov å si, men som er ødeleggende for et arbeidsmiljø, for eksempel.

Det er en oppgave for ledere å trekke grensen for hva som er ok å si og peke på når ansatte går over streken.

Ord og omtale bidrar til å skape en kultur. Ledere skal bidra til å skape en arbeidsplass preget av respekt for hverandre, der det bygges tillit og der mennesker får være den de er og si det de mener. Et godt arbeidsmiljø bygges ikke ved at flest mulig brenner inne med det de mener. Et godt arbeidsmiljø kjennetegnes ved at en også makter å håndtere uenighet og klarer å leve med at noen blir krenket.

Saken fortsetter under annonsen

På en arbeidsplass må alle, innenfor rimelighetens grenser, begrense seg. Men som privatperson, utenfor arbeidsplassen må en ansatt kunne si og mene hva en vil. Det er hovedregelen. Noen yrkesgrupper må imidlertid finne seg i å få begrenset sin ytringsfrihet til en viss grad. Det gjelder for eksempel for politi, lærere og ledere i stillinger der en baserer seg på å ha tillit hos brede grupper av befolkningen. Det er grenser for hvor kontroversiell noen i tillitsbaserte yrker kan framstå. Ytringsfrihet er altså ikke en ubegrenset rettighet.

På samfunnsplanet bør vi stå vakt mot tendenser til å ville innskrenke ytringsrommet. I fjor anmeldte Sumaya Jirde Ali, norsk-somalisk debattant, poet og forfatter, komikeren Atle Antonsen for rasistiske uttalelser. Saken vakte stor oppmerksomhet, og mange mente Antonsen med å vise til hennes hudfarge ville bli dømt.

Men påtalemakten konkluderte med at Antonsens spøk ikke var vondt ment. Han hadde ikke som intensjon å ramme Ali. Derfor ble han ikke tiltalt.

Deler av miljøet som kjemper mot rasisme i samfunnet, så på henleggelsen som et bevis på at myndighetene lar rasisme passere.

Nylig  ga Sumaya Jirde Ali ut boken «Et liv i redningsvest» med undertittelen «Dagbokopptegnelser om norsk rasisme». At hun opplevde Antonsens opptreden som enda et eksempel på rasisme, må vi godta. Det er endatil forståelig. Det betyr ikke at Antonsen burde ha blitt dømt for rasisme.

Det går an å håpe på at folk skjerper seg og at det blir mindre hatprat og mindre ytringer som noen opplever som krenkende. Det vil neppe skje så lenge polariseringen i samfunnet øker, og en stor del av befolkningen driver rundt i ekkokamre på sosiale medier.

Ytringsfriheten kan stå så sterkt den bare vil. I praksis er det for mange som velger taushet om de mener noe kontroversielt og politisk ukorrekt. De vil unngå hatprat og sjikanering. Verbale piskeslag kan også gjøre vondt langt inn i sjela.

Saken fortsetter under annonsen

TEMA: Ytringsklima

Ytringsfrihet bør finne sted − men kanskje ikke på jobben?

Ytringsfrihet engasjerer. Debatten når gjerne store høyder hver gang noen mener at deres rett til å ytre seg blir innskrenket. For ikke å snakke om hvis noen føler seg «krenket».

«Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag», konstaterer Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin rapport i fjor høst. Samtidig heter det om arbeidslivet:  «... det er urovekkende at mange arbeidstakere og fagpersoner legger bånd på seg eller helt lar være å delta i den offentlige debatten, og … enda flere arbeidstakere vurderer ytringsbetingelsene som dårlige». 

Dagens Perspektiv presenterer artikkelserien «Ytringsklima på jobben»: