Jan Grund: Tillit, politikk og økonomi

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv har han de siste månedene skrevet en kronikkserie om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med.

SYNSPUNKT. I den norske styringsmodellen er politikere en sentral aktør som både må ta tillitsbaserte og økonomiske hensyn når de treffer beslutninger.

For å håndtere økonomiske hensyn må politikere være bevisste på at ressurser -natur, arbeidskraft, kapital og produksjonsutstyr- er knappe i forhold til alt en ønsker å bruke de til. Den politisk-økonomiske utfordring er å styre et lands ressurser slik at de brukes fornuftig i forhold til de mål landets politikere ønsker å oppnå.

Data og forskning fra ulike land viser at det er sterk sammenheng mellom tillitsnivået og et lands økonomiske velstand. Land som skårer høyt på at det er tillit mellom aktører, ligger også høyt på velstandsnivået. Dette henger sammen med at tillit øker folks trivsel på jobb og stimulerer virksomheter til innovasjon og endring, og land til spesialisering og handel.

I Norge er det for tiden særlig et økonomisk spørsmål som er viktig for at folk skal ha tillit til politikken. Klarer myndigheter å få ned prisstigningen og renter slik at folk får en bedre privat økonomi? Fra nullrentesituasjonen høsten 2021 har renten økt 13 ganger. Statsministeren garanterte i nyttårstalen at vi i «2024 skulle nærme oss et vendepunkt i økonomien der prisveksten dumpes og rentene settes ned». Spørsmålet om folks tillit til politikk vil i stor grad avhenge av om dette skjer. I den videre del av artikkelen belyses noen sentrale forutsetninger for hva som kreves for å få dette til og for at folk har tillit til landets økonomiske politikk.

Norges økonomiske situasjon 

Renteøkningene vi har sett de senere årene skyldes først og fremst at Norges Bank har forsøkt å kjøle ned den norske økonomien slik at etterspørselspresset og prisene ikke blir for høye. En viktig årsak til det høye aktivitetsnivået er den viktige rollen oljen spiller i vår økonomi. Virksomheten på sokkelen har som tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen sier det «lagt grunnlaget for en klassereise og økonomisk velstand ingen annen generasjon kommer til å oppleve». 

Gjennom oljeinntektene har Norge blant annet fått et handlingsrom for offentlig utgifter andre land bare kan drømme om. Omtrent en fjerdedel av de årlige statlige utgifter finansieres av oljepenger. I tidsrommet mellom fremleggelsen av statsbudsjettet og revidert budsjett økte fondet med 465 milliarder kroner og har fortsatt å øke og verdien er nå over 17500 milliarder. Dette betyr at regjeringen og Stortinget i det nylig fremlagte reviderte budsjettet kan bruke mer penger i 2024 uten å øke skattene eller kutte utgifter. Det at gapet mellom statens inntekter og utgifter blir dekket av oljefondet er imidlertid ingen varig løsning. Neste gang kan pilene peke nedover med fall på verdens børser, redusert verdi på fondet og færre oljekroner som kan brukes til å saldere budsjettet.

Veien til det grønne samfunn og kampen mot inflasjon vil bety at oljepengebruken på sikt vil bli trappet ned. Vi vil ligne mer på landene omkring oss og oppleve større utfordringer med å få redusert prisstigningen og renten samtidig som arbeidsledigheten holdes lav. Det er stor grad av enighet om at for sterk vekst i offentlig sektor vil gjøre det svært vanskelig å opprettholde norsk konkurranseevne. Norge er et lite land i verden. Vi rammes derfor i stor grad av at krig, energikrise og inflasjon kaster ytterst dystre skygger over økonomien i en stadig mer urolig og kaotisk verden. Norsk økonomi har utviklet seg litt sterkere enn ventet. Den svake kronekursen og situasjonen i utlandet fører imidlertid til at rentekutt lar vente på seg. Som de fleste økonomer sier har ikke Norges Bank så mange andre valg enn å holde rentene høye nok til at dette kan demme opp for et press mot den norske kronen.

Veien til en tillitsbasert samfunnsøkonomisk politikk 

En tillitsbasert samfunnsøkonomisk politikk, krever tydelige prioriteringer for å unngå økte priser og renter. Styringsoppgaven blir mer krevende. Mens det lenge har vært mulig å kjøpe seg ut av vanskelige politiske avveininger ved å finne midler til nye tiltak uten å øke skattene må det nå gjøres tydeligere valg. Kampen om midler vil i større grad dreie seg om å beholde det en har. Politikerne har bestemt at sektorer og utgiftsposter som forsvar og sikkerhet, helse, omsorg og klima skal prioriteres. Dermed blir det stramme rammer og større krav til prioritering på andre områder.

En krevende prioritering er å finne balansen mellom god tilgang på kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur. Uten tydeligere prioritering blir det vanskelig å utforme et sett av spilleregler som sikrer et kraftmarked som er fleksibelt og som sikrer tilstrekkelig lagringskapasitet for å håndtere geografiske svingninger i nedbør eller upålitelige energileverandører noe som igjen kan føre til svekket tillit.

Tørre å prioritere 

Om kort tid kommer det en perspektivmelding – en slags samfunnsøkonomisk handlingsplan som analyserer de langsiktige økonomiske utfordringene. Meldingen vil belyse mange dilemmaer som må håndteres for å få balanse mellom utgifter og inntekter. Vi vet at statens utgifter i årene fremover vil vokse langt mer enn inntektene (til tross for høye olje- og gassinntekter). Den forrige perspektivmeldingen skisserer et underskudd på statsbudsjettet på 150 milliarder mellom 2030 og 2060. Jo dårligere regjering og storting er til å prioritere og tilpasse pengebruk til rammer, jo større byrder legger vi på fremtidens generasjoner. Det vil bli stadig vanskeligere å finne midler utover de «bundne» utgifter som folketrygden og pågående byggeprosjekter og vedtatte planer og prioriterte oppgaver som forsvar og helse.

Utfordringen er om politikere klarer å kommunisere så godt at de oppnår den tillit som gjør at de skaffer seg politisk handlingsrom til å føre den politikken som situasjonen krever. Regjeringen må få Stortinget og velgerne med på at mange budsjettønsker må kuttes for å klare å finansiere prioriterte mål. Spillet rundt regjeringens forslag til Nasjonal Transportplan viser at dette blir en krevende oppgave. Opposisjonen på Stortinget er blitt enige om en rekke nyinvesteringer i transportsektoren uten at de er enige om hvordan investeringene skal finansieres. Problemet nå er at det ikke er flertall for en samlet finansiering og at det er de årlige budsjettene som avgjør hvilke prosjekter som gjennomføres.Velgerne må derfor ikke tro at hele planen blir realisert. Historien om utbygging av en ny togstrekning mellom Oslo og Hønefoss, som er et de prosjektene opposisjonen nå har bestemt seg for å prioritere, har en 166 år lang historie om brutte løfter politiske hestehandler og manglende finansiering.

Kontinuerlig forbedringsarbeid 

Tydelige prioriteringer og et systematisk løpende forbedringsarbeid for å styrke kvaliteten i offentlig sektor er nødvendig for å bruke ressurser fornuftig. Det krever en ny politisk kultur, som i mindre grad er preget av å konkurrere om å bevilge mest mulig. Når noe prioriteres opp, må noe annet komme bak. Det gir for rom for politikerforakt når det skapes falske forhåpninger med løfter som ikke innfris. Økonomi er som hjertet – det er ikke selve livet, men det holder liv i livet.

Jo bedre tillit folk har til den økonomiske politikken, jo mer rettferdig, demokratisk og tillitsbasert er vårt samfunn. Politikkens store tillitsutfordring er at det må manøvreres og kommuniseres og erkjennes at det er mange konflikter og dilemmaer som må håndteres, men som ikke alltid kan løses.