Nødvendige prioriteringer må skje, selv om det kan gå på tilliten løs

Jan Grund er professor emeritus ved Oslomet og bokforfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. 

SYNSPUNKT. Som tidligere finansminister Jan Tore Sanner sier i et intervju med DP 8/4 er det en realitet at alle regjeringer har skjøvet inndekningsproblemet på statsbudsjettet foran seg. Dette er en alvorlig situasjon og det er viktig at politikere tar denne utfordringen mer alvorlig. Hvis ikke vil vi velgere miste tilliten til politikerne.

I denne artikkelen ser vi nærmere på hvorfor den økonomiske situasjon krever at politikere bør ha vilje og evne til å prioritere og treffe» kloke» beslutninger. To politikkområder – helse og klima – brukes som illustrasjoner på utfordringer som må diskuteres og håndteres.

Prioriteringsutfordringen

Oljeinntektene har gitt Norge et handlingsrom til å finansiere en vekst i offentlig sektor andre land bare kan drømme om. Over tid har vi fått muligheten til å ha verdens største offentlig sektor uten å ha verdens høyeste skattenivånivå. 

Når det nå er statistikk som tyder på at Norge også er på topp når det gjelder høyt skatte- og avgiftsnivå er det klart at våre politikere i fremtiden må håndtere store prioriteringsutfordringer. Vi står overfor en situasjon norsk økonomi aldri har opplevd før – med en kraftig vekst i antall eldre kombinert med stagnasjon og etter hvert nedgang i antall yrkesaktive. Samtidig vil oljeinntektene (som i dag dekker cirka hver fjerde krone av statsbudsjettet) trappes ned for å håndtere overgangen til lavutslippssamfunnet. Derfor må politikere bli bedre til å prioritere slik at både kapital og menneskelig arbeidskraft brukes på en målrettet, effektiv og rettferdig måte.

Utfordringen er at det, som regjeringens finanspolitiske utvalg antyder, er utviklet en felles politisk kultur om at problemer ikke kan løses på andre måter enn ved å øke bevilgningene. Det blir derfor ikke lett å bryte utviklingen med at det stadig legges på nye utgifter uten at vi er i stand til å prioritere noe vekk eller effektivisere gjennom reformer. Når regjeringen har vedtatt å styrke forsvaret med 600 milliarder kroner fram mot 2036, må det avklares hvordan disse utgiftene skal finansieres. For å bremse presset på priser og renter må det enten kuttes i andre sektorer, økes i skattene eller at det blir mindre å bruke for fremtidige generasjoner ved at midler tas fra oljefondet.

Helsetjenestens politiske utfordringer.

Internasjonale undersøkelser viser at Norge har et sykehustilbud i verdensklasse og at en stor andel av befolkningen er fornøyd med kvaliteten. Mangel på arbeidskraft og det å håndtere ubalansen mellom behov og muligheter er sektorens største utfordringer. Det er et problem at politikere ikke er ærlige nok i hvor krevende prioriteringsutfordringene er for en offentlig styrt og finansiert helsetjeneste. Det er dokumentert at det er et økende sprik mellom forventninger og det tjenestene faktisk klarer å levere. Den medisinskteknologiske utviklingen flytter stadig grensen for hva vi kan behandle. Det er krevende å tilby god kvalitet og hel døgns tilbud i vårt langstrakte land.

Politikerne skal planlegge og styre slik at vi får en desentralisert helsetjeneste – med tilgang på helsepersonell av høy kvalitet. Det er vedtatt omfattende planer om nye sykehusbygg. Nye Oslo Universitetssykehus ligger an til å bli det største enkeltprosjektet i Fastlands Norge noensinne. Samtidig er det planer om sykehusprosjekter andre steder. Det vil alltid være motstand mot omstillingsprosesser i sykehus – for eksempel hvordan helseministeren i høst grep inn i RHF Helse Nords planer om å nedlegge sykehusaktiviteter for å tilpasse regionens sykehusstruktur til vedtatte budsjettrammer.

Naturlig kjenner folk trygghet om de har et sykehus med kompetent personell i nærheten. Utfordringen er at den medisinsk teknologiske utviklingen fører til at sykehusene blir spesialiserte og samles i nye lokaler. Dermed oppstår det konflikter i geografiske områder hvor gamle sykehus legges ned. Det å få forståelse, forankring og forpliktelse for nødvendige sykehusomstillinger er svært vanskelig. Et nøkkelspørsmål er om det, på samme måte som på pensjonsområdet, er mulig å få et forlik mellom de politiske partier.

Utfordringer på veien mot lavutslippssamfunnet

På klimaområdet ser vi hvordan stadige stormer og ekstremvær viser at vi må bruke midler for å tilpasse oss et nytt klima. Politikerne har vedtatt ambisiøse mål for kutting av utslipp frem til 2030 og 2050. Utslippet av klimagasser skal kuttes med 50 til 55 prosent innen 2030. Skal vi få et lavutslippssamfunn i 2050 må vi ifølge Klimautvalget fjerne så å si alle utslipp. Med den rollen oljen spiller i norsk økonomi, er det uenigheter om hvordan overgangen til lavutslipp samfunnet skal skje. Uenigheten går både på om og eventuelt når det skal stoppes å gi tillatelser til leting og utvinning av olje og hvor aktivt politikerne skal styre sektorer som gir mye utslipp som, kraft- jordbruk- og transportsektoren. Strømpriser, utenlandskabler, forholdet til EUs politikk, naturvern, og vindkraft splitter både den politiske høyre og venstre siden. Mange er usikre på om det er mulig å nå klimamålene, og hva det eventuelt vil koste. Det kreves analyser av styrker og svakheter ved alternative tiltak og politisk lederskap for å håndtere overgangen til lavutslippssamfunnet.

En god og tillitsbasert politikk er krevende fordi, som Gro Harlem Brundtland formulerte det: «Alt henger sammen med alt». Norge har fremdeles en relativt faktabasert og åpen debatt, og vi har velgere med høyt kunnskapsnivå. Det må passes på, slik at vi fortsatt vil klare å ha reflektert tillit mellom politikk og folk. Vi trenger politikere med ambisjoner, en overbevisende fortelling, en helhetlig politisk strategi og en evne til å finne pragmatiske løsninger – og enkelte ganger inngå forlik.