Magne Lerø: Menneskerettigheter – veikart og hindring

Menneskerettighetene er hellige. De har i dag en langt sterkere stilling enn de 10 bud noen gang har hatt, i alle fall de siste hundre år. Noe av forklaringen er at menneskerettighetene er et felleseie. De hører ikke til noen nasjoner eller religioner.

Menneskerettighetene er utformet som forpliktelser, om enn ikke i juridiske termer. I realiteten har menneskerettighetene karakter av idealer. Det er noe å strekke seg etter.

Alle land bryter menneskerettighetene uten at det får konsekvenser. Få politikere får bakoversveis av å bli kritisert for ikke å ta menneskerettighetene på alvor.

Noe annet er det om menneskerettighetene er tatt inn i en nasjons lover, eller et land har skrevet under på juridisk forpliktende konvensjoner. Da er det domstolene som avgjør. Politikerne må rette seg etter hvordan Høyesterett i siste instans tolker en lov, rettighet eller en konvensjon.

Det gir mening å hevde at menneskerettighetene er det ypperste de som representerer sivilisasjonen har skapt i løpet av et par hundre år. De utgjør sivilisasjonens felles etiske kodeks.

Opplysningstiden og den franske revolusjon la grunnlaget. Menneskerettighetene bygger på fornuften som menneskets fremste adelsmerke og individets rett til å utfolde seg ut fra egne forutsetninger og interesser.

Myndighetene i et land skal koordinere innbyggernes interesser, beskytte individene og sørge for at samfunnet utvikler seg i tråd med grunnleggende rasjonelle prinsipper. Individene har rett til å forvente at myndighetene, som opptrer på fellesskapets vegne, beskytter deres rettigheter.

Menneskerettigheter og demokrati går hånd i hånd. Verken kirken, en konge eller myndigheter har rett til styre individene. Utgangspunktet er verdier og rasjonelle prinsipper som det store flertallet av individer slutter opp om.

Menneskerettighetene er utviklet på Vestens premisser. De har sprengt nasjonale grenser og blitt gjort universelle, i alle fall sett med vestlige øyne. Men slik ser for eksempel ikke myndighetene i Russland eller Kina det. De kan gjerne slutte seg til menneskerettighetene, men forbeholder seg retten til å tolke dem på egne premisser.

Både Russland, Kina og flere land i Asia, Afrika og Sør- Amerika mener USA og vestlige land bruker menneskerettighetene for å opprettholde sin dominerende posisjon i verdenssamfunnet.

Antallet menneskerettigheter har vokst voldsomt i omfang siden Andre verdenskrig. I etterkrigstiden utviklet vi også organer og institusjoner som arbeidet på grunnlag av, og for å fremme, menneskerettighetene.

De Forente Nasjoner (FN), med alle sine underavdelinger, er verdens fremste organisasjon som arbeider på grunnlag av menneskerettighetene. I Europa har vi dannet Europarådet som har fått etablert Den internasjonale menneskerettsdomstolen (EMD). De som er medlem av Europarådet har forpliktet seg til å rette seg etter vedtak fattet av EMD.

Norge er en rekke ganger blitt dømt i EMD fordi domstolen mener at barnevernet i for liten grad tar hensyn til foreldenes rett til å oppdra og ha omsorg for sine barn.

Menneskerettighetene er også konkretisert i en rekke konvensjoner og erklæringer som nasjonalstater slutter seg til. Det er et veikart for politikeren. Men det utgjør også en begrensning. Ulike interesseorganisasjoner og frivillige organisasjoner NGO) har presset på for å utvide antallet menneskerettigheter. Det har gått inflasjon i alt mennesker har fått rett til.

I alle vestlige land og i EU har det skjedd en rettsliggjøring av politikken. EU produserer lover og direktiver på løpende bånd. Politikerne styrer individer med rettigheter. Noen av dem blir også lovfestet.

Å være politiker i dag betyr å streve med å utnytte det begrensede handlingsrommet de på noen områder har fått som følge av menneskerettigheter og konvensjoner Stortinget har forpliktet seg på.

I Senterpartiet irriterer de seg for eksempel over at det er blitt så fryktelig vanskelig å få skutt ulv når det må begrunnes ut fra Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold.

Alt tyder på at den norske regjering, uansett om Høyre eller Ap sitter i førersetet, vil frontkollidere med samenes interesser når det gjelder utbygging av vindkraft eller utnyttelse av mineraler. Jonas Gahr Støre uttaler seg som om han tror det er mulig å finne løsninger. Det er det neppe. Situasjonen har låst seg.

Samenes representanter, enten de er reineiere eller representerer Sametinget, mener samenes interesser alt er svekket i for stor grad. Sannsynligvis vil de ikke komme til forhandlingsbordet en gang.

For flertallet på Stortinget, bestående av Ap, Høyre og Sp i alle fall, er det en selvfølge at vindmøllene på Fosen ikke skal rives og at det skal bygges ut vindkraft i Finnmark der reinen i dag har fritt leide.

Når saker knyttet til menneskerettigheter blir så polariserte for tiden, skyldes det at det blåser en stadig friskere identitetspolitisk vind over land og folk.

Identitetspolitikken baserer seg på individer og gruppers rett og interesser. Deres rett skal ha forkjørsrett, uansett hva det koster og om det kollideres med andres interesser. Slik polariseres samfunnet.

Politikernes oppgave er å avveie ulike hensyn og å snekre kompromisser. Det er blitt mer krevende enn noensinne fordi individer og interessegrupper står så hardt på krava. Og mediene fyrer opp under konfliktene som politikerne står i.

Menneskerettighetsbrudd og brudd på lover vil øke framover, fordi vi mangler ressurser for å innfri dem.

Å dele ut en rettighet koster ikke mye. Å innfri rettigheter og vise at en mener alvor med de rettigheter som deles ut, derimot, kan koste mye.