Cathrine Løchstøer: Høyrepopulister liker ikke EU

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

Hva mener du?

Lyst å sende oss et innlegg? Send til: synspunkt@dagensperspektiv.no 

SYNSPUNKT. I midten av denne måneden skal forsamlingen stemme over Ursula von der Leyens kandidatur til å etterfølge seg selv som EU-kommisjonens president i fem nye år, med noen usikkerhetsmomenter.

Von der Leyen er godkjent av EUs stats- og regjeringssjefer, selv om én stemte nei og én avholdt seg fra å stemme. De to var henholdsvis Ungarns president Viktor Orbàn og Italias statsminister Giorgia Meloni. Men Von der Leyen må også godkjennes av forsamlingen i plenum, og her er utfallet noe mer uforutsigbart. De fleste observatører regner likevel med at hun blir gjenvalgt og i store trekk kan fortsette i samme retning som hittil, med noen tilpasninger.

Det nye EU-parlamentet er ikke upåvirket av den politiske utviklingen i medlemslandene, som i mange tilfeller opplever en markert høyredreining. Den nye tid vil rimeligvis merkes også i EU-parlamentet. Det som gjør stemningen der mørkere enn tidligere, er at EU-samarbeidet til dels er selv kjernen i de høyreekstremes politiske budskap. De liker ikke den stadig sterkere politiske integrasjonen, som skjer på bekostning av enkeltlandenes mulighet til å endre lovgivning i egne land med sikte på å fjerne seg fra de felles europeiske idealene.

For selv om det er mange nasjonale forskjeller mellom høyrepopulistene i Europa, har de én sak felles: De liker ikke EU.

Samtidig har de konkludert med at den beste måten å fremme sine ideer på, er å gjøre det i EU. Dette gjelder franske, italienske, belgiske og nordiske høyrepopulister. De tyske, østerrikske, ungarske, polske og tsjekkiske variantene er mindre tilbøyelige til å se EU som et egnet verktøy for svekkelse av EUs overnasjonale kompetanse.

Disse partiene er også mindre villige til å tone ned sine mest radikale holdninger, slik alle de andre gjør så lenge det anses nødvendig.

De tre største partiblokkene i EU-parlamentet som bestemmer utfallet av de fleste diskusjoner, vil bestå gjennom den kommende femårsperioden. Det er den konservative blokken EPP (European People’s Pary), Sosialister&Demokrater (S&D) og det liberale partiet Fornyelse (Renew). De har flertall til sammen, men det er alltid en mulighet for at enkeltsaker mobiliserer særskilte holdninger. Avstemningene er hemmelige, slik at beslutninger ikke nødvendigvis kan tilbakeføres til enkeltpersoner, og gruppedisiplin kan dermed ikke tas helt for gitt.

Von der Leyen kan derfor ikke være sikker på godkjenning før den er et faktum. Hun har ikke mange stemmer å gå på: Av Parlamentets 720 stemmer må hun sikre 361, og det vil hun klare dersom alle medlemmene av S&D og Fornyelse stemmer sammen med hennes eget EPP.

Samarbeid er heller ikke det som preger høyrepopulistene i forsamlingen. De har forskjellig fokus, og det er ikke bare gradsforskjeller. Dette kom tydelig fram da lederen for Frankrikes høyrepopulistiske parti, Nasjonal Front, reagerte på det tyske «søsterpartiet» AfDs manglende vilje til å stigmatisere en av sine ledere som hevdet at tyskere som hadde tilhørt Waffen SS under Annen verdenskrig, ikke nødvendigvis var kriminelle. Dette utsagnet falt i innspurten av valgkampen foran EU-parlamentsvalget, og Marine Le Pen kunne ikke la sitt eget parti bli mistenkt for å ha tilsvarende synspunkter. Hun fikk AfD ekskludert fra den partigruppen begge partier hørte til i EU-parlamentet: ID (Identitet and Demokrati).

Nå etableres partigruppene på ny, og ett av spørsmålene er hvordan høyrepopulistene vil organisere seg. En pekepinn kom da Giorgia Meloni ikke ble tatt med på forhandlingene om hvem som skulle bli den nye Kommisjonens president. Hun reagerte meget kontant. Melonis gruppe ECR (Europeiske og konservative reformister) er lengre ut på høyrefløyen enn Le Pens ID. Spørsmålet nå er likevel om ECR og ID slår seg sammen. Gjør de det, blir denne gruppen så stor at den vil måtte regnes med i en annen grad enn tidligere.

Likevel er de innbyrdes forskjellene de høyrepopulistiske partiene imellom så store at det kan oppstå flere ytterliggående og EU-skeptiske høyre-grupperinger i det nye parlamentet. De østerrikske, ungarske og tsjekkiske ytre høyregrupperingene har offentlig luftet et ønske om samarbeid i EU-Parlamentet. De fremmer et annet syn på Russland og situasjonen i Ukraina enn det de franske og italienske partiene kan forfekte. Men de får følge av AfD når det gjelder kritikken av EU selv: De vil ikke la EU overstyre medlemslandene i saker de selv prioriterer høyt i sine egne land, som innvandringsmotstand og kamp mot grønne miljøforkjempere.

Men flertall er flertall, og de tre partigruppene som har stilt seg bak Von der Leyen med en klassisk, sentrumsorientert tilnærming både til EU selv og til hovedsakene som løper fra budsjettperiode til budsjettperiode, trenger foreløpig ikke å se til ytre høyre for å sikre flertall i forsamlingen. Sannsynligvis vil også grønne representanter i mange tilfeller kunne styrke ledertrioen, selv om de bare teller 52 representanter etter dette valget.

Inneværende budsjettperiode løper ut om tre år. Da vil sannsynligvis skillelinjene i EU-parlamentet ha blitt tydeligere enn i dag, og ingen kan forutsi hvordan den tydeligere fragmenteringen i forsamlingen vil påvirke prosessen med et nytt langtidsbudsjett. De nasjonale valgene i en rekke land i perioden fremover vil være spenningsmomenter og kan gi grunn til å vente mer turbulens også i EU-parlamentet enn tilfellet har vært i den perioden som akkurat er over.